Alle som’s har gjort en betydelig forandring i livet deres for de bedre vet det’er et tippepunkt der du bare blir lei av din egen tulling. Å ønske å endre er ofte innrammet som en altruistisk handling, en du gjør i tjeneste for andre. Etter min erfaring, det’det er ikke tilfelle.
Å ønske å endre kommer fra et sted hvor du føler deg dårlig for å gjøre hva du enn er’å gjøre og bestemme nok er nok. Videospill’ mannlige hovedpersoner er ingen fremmede for dette; karakterer som Kratos og Booker Dewitt forsøker å snu livet når de ikke lenger kan tåle å være den de er. Kvinner derimot, får vanligvis ikke denne behandlingen – den eneste rotet de’Det er vanligvis hysterics som kvinner fra Resident Evil 7, eller overbeskyttende morsrollen som sett med Freya. Men Abby fra Den siste av oss del 2 er et åpenbart unntak fra den trenden.
Abby’s “forløsning” er både forfriskende og langt mer troverdig, fordi det’er ærlig om den egoistiske naturen til endringene. Skiftet begynner på dag 2, da hun drar tilbake for Lev og Yara i en form for skyld og skam etter å ha sovet med sin ellers samarbeidspartner eks, Owen. Hennes begrunnelse for å komme tilbake er sementert når barna spør hvorfor hun kom tilbake. Abby, som tydelig er ukomfortabel, avslører at hun føler seg skyldig i utgangspunktet alt rundt seg’s å falle fra hverandre, og komme tilbake for dem var en måte å lette samvittigheten hennes på.
Mel, Owen’sin nåværende partner, ringer Abby ut på dette og antyder at Abby prøver å bruke Yara og Lev for å komme seg inn i Owen’s gode nåder. Mens Mel tar feil om begrunnelsen bak, er hun riktig i at Abby bruker disse barna. Men Abby’s ytterste motiv isn’t å feie Owen bort i en tidevann av huslighet, det’s for å hjelpe med å dempe skylden sin over å forlate Isaac for å finne Owen, og deretter sove med Owen bak Mel’er tilbake for å føle noe. Abby kjenner hun’er ikke et godt menneske, og hun trenger litt lettelse fra den kunnskapen.
Dag 2 gjør det også tydelig at Abby er en voldsomt lojal person når hun bryr seg om noen. Til tross for direkte ordre fra sin overordnede, forlater Abby, som frem til dette tidspunktet har vært høydepunktet for autoritær oppførsel, WLF-basen for å finne Owen og sørge for at han’det er greit. Når hun blir knyttet til Lev og Yara, viser hun den samme oppførselen og tar på seg den skumleste sjefen i spillet – Rat King – for å redde Yara’livet og forhindre Lev i å miste søsteren, og til slutt drepe hennes tidligere WLF-landsmenn for å beskytte ham.
Mye som hvordan Abby’kjærligheten til Owen er egoistisk, hennes kjærlighet til Yara og Lev er også. Hun ser dem som en måte å føle seg mindre forferdelig med seg selv med det første, og deretter som en unnskyldning for å endelig bryte seg bort fra det voldelige, undertrykkende livet hun’har ledet ved å ta dem med Owen til Santa Barbara og forlate WLF en gang for alle. Når den drømmen er knust av Ellie’s morderiske raseri, Lev er den eneste personen Abby har igjen, og det blir hennes nye oppdrag å holde ham trygg, uansett kostnad.
Abby gjør det ikke’t endres fordi hun innser det’sin moralske forpliktelse til å være et bedre menneske, søker hun lettelse i å betale for sine synder ved å redde disse barna, og viser bare tilbakeholdenhet for ikke å miste Lev. Når Abby truer Dina, og Ellie forteller henne det’er gravid, sier Abby, “God.” Det eneste som hindrer henne i å slite Dina’s halsen er Lev’s protest. Å vite at det å fortsette denne syklusen med brutalitet vil presse Lev bort, holder Abby i sjakk, fordi hun ikke orker å miste ham.
Vi kan’For å endre mennesker, må de ta det valget selv, men ofte er det mennesker vi ønsker å endre for – ikke nødvendigvis fordi vi generelt sett vil være bedre, men fordi vi ønsker å være gode nok til at disse menneskene skal bli. Abby er ikke annerledes, og det’s hvorfor hun’klarer å gå bort ikke bare først, men gjentatte ganger.
Ellie’ønsket om å fullføre denne feiden er så sterk, hun’er villig til å betale hvilken som helst pris for å få det, inkludert å gi slipp på Dina og sønnen JJ. Men Abby nekter derimot å miste Lev. Ved å være ærlig med seg selv om sine følelser overfor Lev og hennes ønske om å bytte bane, er Abby i stand til å endre seg. Lev måtte stoppe Abby fra å drepe Dina, Tommy og Ellie i teatret, men for andre gang gjorde Abby det ikke’Jeg trenger hjelp utenfra for å kontrollere seg selv. Etter at Ellie kuttet dem, leder Abby henne bort og viser henne til sin egen båt slik at hun kan unnslippe, all sin egen vilje.
Men selv om hun’endret, er Abby fortsatt Abby. Hun’er ikke plutselig noen hellig pasifist som nekter å gjøre skade uansett hva. Da Lev’livet er i fare, gjør hun ikke’nøl med å prøve å ta Ellie like brutalt ned som vi’har kommet til å forvente. Hadde hun ikke blitt slengt på flere dager, kan det hende at hun hadde lyktes. Hun er bedre, og til og med noen som er verdt å forankre seg, men hun’er ikke bra på noen måte heller. Fremgangen hun har gjort selv om i det minste gir håp om hva’s å komme.
Vi don’Jeg vet hvor Lev og Abby ender, men sammen der’s i det minste muligheten for en lysere fremtid, og i en historie som dyster som denne, den’er en innløsning som ble opptjent.