Jeg’Vi har nettopp blitt skutt i hodet, henrettelsesstil. Den’er en nærbutikk som er fryktelig galt, og karakteren min gjør det ikke’Jeg har til og med tid til å skrike før skjermen blir hvit. Da smetter utsikten tilbake til virkeligheten og jeg’m fremdeles i live. Hovedpersonen, V, skriker, drar av fremtidens tech virtual reality-apparat, hyperventilerer.
Dette er naturen til Night City, innstillingen til Cyberpunk 2077, CD Projekt’s siste massive RPG. Folk hopper inn i virtuell virkelighetshodetelefoner med nedsenking som inneholder snusfilmer, spilt inn gjennom ofrene sine kybernetisk forbedrede øyeboller. Hvis det’Det er ikke din greie, de samme leverandørene vil gjerne laste opp litt porno. Naturlig.
Night City er en kitehull, men det’er en vakker shithole. Neon blares fra hver bygning og reklametavle, mens smokey gater vike for bakgater fylt med butikker som selger lisenser eller ulisensierte leger som’Jeg gir en ulovlig, hacket forstørrelse til riktig pris.
Når det gjelder design av videospill, skylder Night City mye til Grand Theft Auto og andre bybaserte spill med åpen verden. Som mange elementer i Cyberpunk ser det ut til at CD Projekt så på hva andre studioer hadde oppnådd og bestemte seg for å prøve å gjøre det samme, men bedre, med sin egen vri. Night City er på mange måter den virkelige hovedpersonen til Cyberpunk – og du også’re turfed ut på gatene og sett fri til å gjøre hva du vil fra veldig tidlig i spillet.
Når du treffer gatene, blir naturen til Cyberpunk 2077 virkelig kjørt hjem: i motsetning til å være noe helt jordskodd og helt nytt, er det’er en spennende blanding av mange forskjellige elementer i mange forskjellige spill.
Dette er ikke’t en dårlig ting. Der’Det er ikke nødvendig å finne opp hjulet for å lage et klassisk spill. Witcher 3 er tross alt bygget på toppen av forgjengerne og rivalene. Så der’s at GTA påvirker, men når du først går av bygatene i mer lukkede rom designet for kamp og stealth, begynner ting å ligne Deus Ex eller Dishonored. Nattering away to NPCs avslører en BioWare-historiefortelling, om enn en som tydelig tar leksjoner og gjør forbedringer av noen av disse ideene og lignende utførelse i The Witcher. Andre ganger kan den eldgamle innflytelsen fra The Elder Scrolls merkes, også over et så vidt forskjellige univers.
Ingen av disse tingene er et problem fordi alle disse spillene er utmerkede. Også de første fire timene av Cyberpunk 2077: det’er en forbløffende plystring-stopp om mekanikk og ideer lånt fra utmerkede jevnaldrende, lagvis på toppen av en rik verden som oppnår den vanskelige bragden med å være en karakter i seg selv. Hva får du når du moser sammen en haug med Good Shit fra andre spill? I dette tilfellet er resultatet Real Good Shit.
Selv på en streng tidsbegrensning med dette bygget av spillet, synes jeg at jeg holder meg langsomt for å ta detaljene. Du blir trukket inn og går utenfor allfarvei for å ta deg av ‘Hishou Panzer’ og ‘Roach Race’ arkadeskap fylt i hjørnet av en bar, eller bremse bilen for å ta i sprudlende reklametavler.
På vei mot hovedperson V’leilighet krever en rask tur i heisen. Etter å ha knabbet gulvet jeg vil ha på den fungerende berøringsskjermen inni, vender jeg blikket til skjermer inne i heisen, og sprenger ut et TV-stilkshow. Jeg står og ser på når gjestene blir introdusert og showet er i gang lenge etter at heisdørene åpnes, men jeg må komme meg i bevegelse – dette er en begrenset tidsperiode. Det samme gjaldt karakterskaperen, som overraskende sprenger deg med nakenhet i front foran noen få knappetrykk – der’s et vell av alternativer helt ned til hva du hva din V’s tenner for å se ut – men i dette kontrollerte miljøet glipper jeg gjennom det. Uansett er dette skjønnheten i verden som CD Projekt har laget – detaljer er overalt – og det hele tjener til å fordype og lære spilleren mer om Night City.
Ute på gatene føles Cyberpunk mer som en ‘typisk’ actionspill med åpen verden. Når du cruiser rundt i ikoner blir synlig på minikartet, eller kontakter kan tekst føre til spillet ditt i spillet. Kartikonene refererer vanligvis til hendelser som pågår – forbrytelser som kan stoppes eller gjengposter som kan brytes opp. På et tidspunkt finner jeg politiet overfylt rundt en bakgate, og har en tendens til å bli såret – nede i bakgaten, en kraftig forsterket person på en drabende spree, hjørnet og i en dødmann med politiet. Hvis du velger, kan du vade inn og hjelpe deg. Du kan også bruke et netthinnimplantat for å skanne innbyggere – noen er ønsket av NCPD, og kan slås inn for en dusør. Utover alt dette er det mer tradisjonelle RPG-sideoppdrag, med alle snakkesalige tingene du’d forvente i ingressen.
Å reise rundt i Night City er en glede på grunn av hvordan det ser ut og føles ut – det oser av kult – men også på grunn av hva det er å gjøre. Jeg fant et par glatte kamp-møter bare ved å trekke over og utforske et område. Disse møtene er tydelig designet for flere tilnærminger – så der’s deksel foran for våpen-brennende, ruter rundt baksiden for stealth, og hackingalternativer for underforstyrrelse og distraksjon – alt sammen med et dialogfritt sideslagsscenario.
Det eneste elementet jeg var mindre tilhenger av, var faktisk å drive seg selv – V’s Quadra-bil er kult utseende, men har en tung, tykk form for håndtering jeg’m er bare ikke stor på – men du kan i det minste grøfte bilen for å gå så ofte eller så langt du vil. Du kan også tilkalle kjøretøyet til din side med et enkelt knappetrykk, noe som bringer det stille og rolig tilbake til deg som Kitt fra Knight Rider. Det gjør det ikke’Det ser ikke ut til å trekke en mort og havne på et tak, heller. Praktisk!
Når ting eskalerer, er skytingen god. Dette er fremdeles et rollespill, med statistikk og ruller som avgjør skadetall og kritiske treff, men krigsspillet er stramt og responsivt. Hodeskudd gjør nok bonusskader til at de føler seg betydelige, og kroppsdeler fjernes spektakulært fra henrettede fiender. Enkelt sagt, Cyberpunk føles som en legitim skytter. Lite berøringer, som hvordan V naturlig lener seg rundt hjørnene når du sikter nedover severdighetene og beveger pinnen for å kikke ut fra dekselet når du er skjult, gjør kampklikket som et virkelig actionledet system – selv om statistikken under panseret fortsatt er viktig.
De første timene av spillet er for tidlig til å leke med noen av de avanserte ferdighetene som allerede er vist på tidligere trailere, men det gir en sjanse til å komme i kontakt med det grunnleggende. Pistoler, rifler og hagler er alle tilfredsstillende å bruke, med våpenmodus som gir gode RPG-løft som kan gi en høyere DPS, statuseffekter eller andre bonuser. Der’selvfølgelig er en konstant strøm av tyvegods delt inn i de vanlige fargekodede RPG-kategoriene,
Melee er enkel, men morsom – en trigger til å blokkere, en annen for å svinge, med å tappe eller holde bestemme styrken på svingen. Det er selvfølgelig et parry. Til tross for at jeg brukte en katana for en total sum av et kampmøte i denne demoen, kan jeg allerede tydelig se veien til en katana-ledet bygning i tankene mine – og den slags alternativer er kult.
Når vi snakker om alternativer, er Cyberpunk full av dem. Combat er en valgfri affære takket være stealth – du kan til og med spille ikke-dødelig. På den annen side klarte jeg å hoppe over et vanskelig sjefmøte jeg’d sett på som en del av en E3-demo ved å sprengte nevnte sjef i ansiktet midt i en samtale. At’det jeg kaller konfliktløsning.
Den’det handler ikke helt om å skyte og skive, selvfølgelig. Mens jeg tok beslutningen om å kutte den ene samtalen til en kule, der’er rikelig med muligheter til å vende seg mot innbyggerne i Night City. Generiske NPC-er vil bare støpe den utpekte linjen mot deg, men andre vil utløse fullblåste samtaler. Disse karakterene virker interessante med potensialet til å være ganske lagdelte, selv om fire timer ikke er det’t nok tid til å bli kjent med noen ordentlig, ikke engang Jackie, fyren vi’har sett på som V’s høyre mann i de fleste opptakene så langt.
Alternativene i blått er ‘undersøkende’ spørsmål som vant’t fremme samtalen, men la deg presse dypere på et enkelt emne, mens gule alternativer presser på. Noen ganger vises alternativene spesifikt basert på statistikken din, for eksempel å forstå teknologien bedre takket være en RPG-statistikk. Din ‘livsvei’ opprinnelseshistorie spiller også en rolle her – så et Corpo-opphav vil vite mer om den indre virkemåten i Night City’s lyssky selskaper og være i stand til å kommentere med den kunnskapen.
Disse forskjellige historieforgrenene er full av potensial til å ha en betydelig innvirkning på historien spillerne opplever. Den’det er alltid umulig å fortelle hvordan denne typen valg panner ut til vi kan glede oss over et spill i sin helhet, men det ene viktigste oppdraget jeg spilte har tilsynelatende fire viktige utfall med en rekke mindre variabler under det – og hvert av disse alternativene rippler senere å påvirke flere fraksjoner og historietråder innenfor Cyberpunk nedover linjen. At’er spennende.
I tillegg til å skyte, chatte, utforske, shoppe, plyndre og alt det andre RPG-stoffet der’er også de VR-opplevelsene, kjent som ‘Braindance’. Snusfilmen som ble nevnt i åpningen av denne artikkelen, er en av dem. Disse arenaene’t bare videoer å se – de’re interaktive opplevelser som ligner på ‘detektiv’ sekvenser i spill som Batman Arkham og The Witcher dukket opp til elleve. Du får sjansen til å utforske et lite stykke tid så lenge du vil, manipulere tid og skanne miljøet etter ledetråder som kan hjelpe i oppdrag. Jeg kan se meg selv gå seg vill i det i flere timer.
Inside a Braindance er et av stedene du virkelig kan null på på det som ser ut til å gjøre Cyberpunk 2077 så spennende så langt: detaljer. Verden er skammelig kult. Det blør neon, men vet at dets egen street cred kommer til en pris – det er en verden som er så korrupt som den er prangende, så ødelagt som den er spennende. Denne praktiske oppgaven gikk på en måte for å berolige alle bekymringene jeg hadde om Cyberpunk – som om det ikke kan være en kamp mot henne. Det hjalp også til å bekrefte det jeg’d håpet – at menneskene bak The Witcher 3 på en eller annen måte kan få et nytt potensielt generasjonsdefinerende treff i seg. Men mer enn det viste den at CD Projekt vet hva den har’gjør med denne verden. Den’er et sted hvor jeg allerede tror jeg’Jeg gleder deg over 100 timer pluss. Og d’vet du hva? jeg tror jeg’Jeg vil sannsynligvis ende opp med å gjøre akkurat det.
Cyberpunk 2077 utgivelser for PC, Xbox One og PS4 i november. Neste generasjons- og Stadia-versjoner følger før slutten av året.