Deadly Premonition 2 utvider gledelig verden av en kultklassiker, men den har store mangler.
Tilbake på åttitallet hvis du laget en strålende dårlig B-film, det’vil jeg sannsynligvis stort sett bli glemt etter en kort periode i kjøpsseksjonen i Blockbuster-videoen. Alderen på internett har endret alt dette, men: det’s laget ironiske stjerner av slike som Tommy Wiseau, og tillot klassisk schlock som Rambo knock-off Deadly Prey motta kickstarted oppfølgere filmet med moderne teknologi.
Den samme typen fenomen kan skimtes i spill her og der, og det’s hvordan vi kommer til Deadly Premonition 2. Det første spillet var objektivt sett en ganske dårlig opplevelse, men du nærmet deg det, men det var også et spill som man ikke kunne’t hjelper men å sette pris på. Jada, den kontrollerte dårlig, hadde bisarre retning og hadde grove bilder selv for tiden og maskinvaren, men hva det manglet mer eller mindre andre steder ellers utgjorde det i sjarm.
Du forstår, Deadly Premonition er etableringen av den japanske designeren Hidetaka Suehiro, også kjent som Swery. Swery er sannsynligvis best beskrevet som en dollarbutikk Hideo Kojima; han’er ambisiøs, med en dyp kjærlighet til kino og en tydelig dyptgående kunnskap om spilldesign og mekanikk. Dette er en mann som har studert spill, og bygger sitt eget design rundt konklusjoner fra nevnte studier. Men han lager også spill med uten penger.
Dette er bevist i store deler av katalogen hans, som PlayStation 2-spillet Spy Fiction, et stealth-spill som skylder Metal Gear Solid like mye som for filmspionasje. Deadly Premonition er imidlertid premiereeksempelet. Fortellingen er egentlig et snurr på Twin Peaks, mens videospillsiden av tingene er et åpent Grand Theft Auto-åpent verden med lavt budsjett blandet med skrekkvesen fra Resident Evil 4-stil og en overraskende mengde detaljer i verden.
Deadly Premonition endte en kult hit, men den fikk den statusen. Den’er en merkelig, men likevel fantastisk opplevelse som ble videreført av sjarm. Merkighetene får deg til å le, men Deadly Premonition er også full av overraskende intrikate detaljeringsnivå og elskverdige, minneverdige karakterer du’Jeg vil sannsynligvis ende opp med å bry seg om mer enn kastene til noen av sine omhyggelig animerte, ytelsesfangede trippel-A-rivaler.
Jeg hater å sparke av inntrykk av et nytt spill med en historietime, men det’Det er veldig viktig å forstå hva som gjorde Deadly Premonition spesiell før vi snakket om oppfølgeren.
Risikoen med en hvilken som helst oppfølger til en så ille-det’s-god skyldig glede er at skaperen blir for selvbevisst. Dette har blitt sett mye med de publikum-oppfølgerne til åttitalls B-filmer; der’er en stor forskjell mellom noe dårlig som ble gjort for alvor og noe som bevisst ble gjort for å utstråle en litt søppel energi.
På mange måter er Deadly Premonition 2 vellykket, en ideell fortsettelse av det originale spillet. At Swery rare er helt klart fortsatt intakt, og det føles som en naturlig utvikling av ideene til det første spillet strukturelt. Du kan også se deler av noe av Swery’s spill i mellomtiden som D4 og The Missing. Avgjørende kan jeg’Jeg kan ikke si om Swery virkelig er i gang ‘vitsen’ av det som gjorde Deadly Premonition så bra i utgangspunktet – noe som betyr at dette ikke er’ikke skjemt av ham som leker opp til og lener seg tungt inn i de tingene for en latter.
Jeg ble positivt overrasket over å se det mens spillet’s Deep South-innstillingen er for en stor del vist frem i feiende generaliseringer og godt trodde klisjé, og Twin Peaks-stil-surrealisme er også kombinert med et ønske om også å se på det virkelige. En av de første hovedpersonene du møter er en politimann som vet hvor anstrengende hans autoritetsposisjon er som en svart mann i en sørby.
Den’er også en nysgjerrig måte å fortsette fra den endelige avslutningen på forgjengeren. Del prequel, del oppfølger og med duellhistorier, er Deadly Premonition 2 en typisk ambisiøs idé fra Swery, som angriper ideen med gusto. Dette er Swery’s Godfather Del 2. Det’er så strålende og så ubehagelig naff som beskrivelsen antyder.
Bortsett fra at det kommer en tid der du faktisk må spille spillet – og mange steder, det’er ærlig en skam. Gå ut på gatene i byen Le Carré og deg’Jeg blir angrepet med en bildefrekvens som glir inn i tjueårene og til og med tiere. Noen ganger ryker spillet bare opp, tilsynelatende tilfeldig. Hopp på skateboardet ditt for å komme deg raskere og saken blir bare verre.
Denne typen ytelse er ikke’t over hele linja, men det’er hyppig. Gå inn i en bygning for en historien og du’Jeg vil ofte finne små gåter og smattering av kamp som er overlegne det første spillet – men hver reise mellom disse oppdragene er en elendig slog over en lysbildefremvisning av en åpen verden som ikke’rettferdiggjør til og med ytelsen gjennom å være yrende – som det første spillet’s mer eller mindre et ødemark.
Den’er ikke ofte et spill’bildefrekvensen er så dårlig at jeg faktisk utbryter vantro “fuckin’ helvete” høyt, men Deadly Premonition 2 klarte det.
Gitt dødelig fornemning’s status som en litt dritt kultklassiker med mye sjarm, må man lure på dette. Trodde utvikleren og utgiveren ganske enkelt at de kunne komme unna med denne forestillingen fordi folk regnet med at spillet ikke ville være noe mesterverk? Dette er ikke’t bare dårlig på en måte det første spillet var – det’er veldig underordnet, og grenser ofte til aktivt ikke-spillbar.
Hva i helvete skjedde? Uansett hvor sjarmerende kjernen, et spill som kjører på denne måten er umulig å anbefale – og hadde den opprinnelige Deadly Premonition vært på denne måten, ville det aldri’Jeg har blitt en kultklassiker i utgangspunktet. Det er ingen unnskyldning for et spill som kjører som dette, og det er ingen grunn til å anbefale det til noen på grunn av det. Forhåpentligvis kan en patch, eller porter til andre plattformer, gi Swery’den siste historien en ny sjanse til å sjarmere – som den er, den er ikke’Det er verdt tiden din.