Du kan fremdeles se glimt fra spillet Bethesda tenkte Fallout 76 kan være. Vandre gjennom West Virginia lenge nok og du’Jeg vil skje på tvers av et verksted – en leir du kan fange for en jevn strøm av ressurser, så lenge du kan forsvare den mot bølger av vilda ghouler, supermutanter eller potensielt andre spillere..
I et annet spill kan dette være flammepunkt for konflikt, oppfordring til å stjele og myrde. Men i all min tid med Fallout 76 – mange timer over halvannet år – jeg’har nesten aldri sett spillere komme i slag. Mens påvirkningen fra DayZ er tydelig i spillet’s overlevelsesmekanikk, et samfunn som er oppdrettet på enkeltspiller-RPG-er, valgte ikke å engasjere seg i sine konkurrerende systemer. Noen besøkte hverandre’ hus og gikk sammen for å få fart gjennom oppdrag. De fleste, etter min erfaring, har ganske enkelt ignorert hverandre.
Wastelanders, den gratis nye utvidelsen som ble kunngjort for snart ett år siden, er et ambisiøst forsøk på å introdusere en mer kunstig form for menneskehet til ødemarken. En du kan stole på å stå på stedet der du forlot den, eller sitte på verandaen til hjemmet ditt og vente på en samtale når det passer deg. Som alle andre Bethesda RPG i nyere minne, har Fallout 76 nå NPC-huber tette med navngitte karakterer, som hver har en felles sak, men tilbyr et annet perspektiv. Denne typen områder er’t uvanlig med sjangeren, men de’hva spillerne følte manglet, og fungere som trøstende ankere i en bred og stort sett fiendtlig verden.
Jeg’Jeg er spesielt glad i krater, og hullet i bakken ble til en advarsel for raiders som returnerer til Appalachia. Bethesda begynte å humanisere sine mordere mot bakenden av Fallout 4’s DLC, og plukker opp tråden igjen her. Det er de vanlige Mad Max-typene, selvfølgelig, men graver dypt nok og deg’Jeg finner dapper Johnny Weston: ikke så gentlemanly til å ta en tux av et lik, men stolt nok til å hvitvaske det. Og Barb, som synes den forkjølelse av kaldblodige mordere er forfriskende etter en levetid av dom fra sladrende nybyggere. I vår nye tidsalder med gardiner, som er desperate etter å lindre kjedsomheten ved lockdown ved å rapportere en nabo til politiet,’er absolutt en stemning.
Mange mennesker gjorde det ikke’Jeg fortsetter med Fallout 76 som den var, men jeg ble glad i dens ensomme fotturer og uklare horisonter. Bethesda’Fortellerstyrke ligger alltid i plan design, uansett: historiene som dukket opp gjennom en håndfull e-post over hele bedriften på en fortsatt fungerende terminal, eller et par skjeletter som var ordnet akkurat slik. Stripping fraksjoner fra verden bare fremhevet disse egenskapene, og min bekymring for Wastelanders var at skjelettet kan bli kastet ut med det rustne badevannet.
I tilfelle er dette likevel et spill der du enkelt kan gå i timevis uten å snakke med en annen sjel, skrevet eller på annen måte. De nye fraksjonsoppdragene er flettet sammen med eldre oppdrag om å samle bånd og sjekke ut radiosignaler. For å til og med få oppmerksomheten fra raiders i Crater, måtte jeg sette sammen en falsk sending som indikerte at deres gamle leder, David, hadde kommet tilbake fra de døde. Og for å gjøre det, ruslet jeg rundt på kartet og plukket over David’s fortid som en kuttstruktur for store farmasøyt – en handel han ga opp den dagen bomber droppet, og droppet pretensjonen om livlighet for å finne en gjeng kalt Cutthroats. Jeg hadde rare samtaler med Rose, roboten David bygde for å erstatte sin døde kjæreste, men programmerte bare med ‘moro’ deler, og etterlater tragedien som til slutt oppsluket forholdet. En søken jeg’Jeg planla å løpe igjennom i stedet ble en slowburn-karakterstudie, og jeg fant meg selv til å sakke tempoet med det. Dette er et spill som nekter å bli ruset.
Selv nå har det en fremtid å plotte med sine nye innbyggere, Fallout 76 forblir besatt av fortiden. Den’har alltid vært et spill for spillere som foretrekker å rifle gjennom historien i stedet for å lage det selv, og som arkeologiske bøyninger ikke har’t endret.
Hva’s markant forskjellig er kunnskapen om at det er mennesker der ute. Mens jeg spilte gjennom den opprinnelige hovedoppgaven, visste jeg at jeg’d aldri helt fange opp til karakterene hvis dagbøker jeg’d har lest; sivilisasjonen hadde gått videre før jeg’d har alltid forlatt hvelvet, sammen med noen følelse av press. Vest-Virginia tilhørte Scorched og maskinene. At’er ikke sant lenger: stemmene som gjentas i radioen og spilt inn på holotapes har fått kroppslig form.
Bare Fallout 76-spillere på lang tid vil virkelig forstå den dype fremmedheten ved å gå inn i Overseer’foran rommet etter all denne tiden. Å høre henne si, med ekstraordinært underdrivelse, det “vi har mye å ta igjen”. Ørkenen er i live nå, og nykommerne vil aldri vite hvor stille det en gang var.
Hvis du’er du på jakt etter hjelp med å romantisere allierte, eller trenger du bare en hånd å velge hvilke nybyggere som skal støttes, vi’her for deg med Fallout 76-guider.