Final Fantasy 7 Remake’s slutt er et paradoks. Det ender på nettopp stedet der fansen forventet det, men det stedet er også på en eller annen måte overraskende og nytt, og utløste en bølge av intens reaksjon fra fans i alle retninger. Den legger også uten tvil ganske tydelig ut hva som må skje videre.
Den følgende artikkelen inneholder fullspill og avslutningsspoilere for både Final Fantasy 7 Remake og det originale spillet. Du har blitt advart.
Final Fantasy 7 Remake er ikke’t virkelig en nyinnspilling – bortsett fra den er – bortsett fra den er n’t. Visst nok, det begynner som en tro nyinnspilling av det originale spillet, men det begynner ganske raskt å avvike på mindre måter. Mot slutten av spillet blir disse avvikene store, og så avsløres sannheten: FF7 Remake er like mye en oppfølger til den originale Final Fantasy 7 og dens direkte oppfølger Advent Children som det er noe annet.
Før vi får inn hva Final Fantasy 7 Remake del 2 kan se ut, en rask oppsummering: Gjennom spillet dukker spøkelsesaktige karakterer kjent som Whispers og manipulerer karakterene og hendelsene fra PS1-originalen. De første mistankene blir senere bekreftet når det’s avslørt at disse tilskuerne er vesener fra a ‘fremtidig tidslinje’ reiste tilbake til fortiden for å sikre at historien spiller ut slik naturen var ment. Karakterene’ forhåndsbestemt skjebne er selvfølgelig historien nøyaktig slik den spilles ut i den originale Final Fantasy 7.
Mot slutten av spillet har hovedrollen fått nok. De bestemmer skjebnen ikke’t absolutt og bestem deg for å gjøre opprør mot det – et tema som tidligere ble utforsket i Final Fantasy tilbake i FF13. Flukten fra Midgar er fortsatt klimaks i spillet, men det’er nå også en flukt fra skjebnen. Partiet kjemper mot Whispers og beseirer dem. Ved å gjøre det, er rollefigurene’t bare “endrer skjebnen selv”, men selv om “endrer seg selv,” som Aerith sier.
Derfra spiller FF7 Remake-avslutningen ut akkurat som i det originale spillet’s flukt fra Midgar: til slutt, de siste skuddene er mannskapet på FF7 Remake som forlater Midgar, og forbereder seg på å jage Sephiroth over hele planeten for å avgjøre poengsummen. Denne kjente finalen er sammenstilt med ting som har endret seg: glimt av karakterer som før hadde dødd som nå er i live, pluss glimt av betydelige spillere i den pågående fortellingen som Rufus som ser ut til å være klar over hvisken’ innblanding.
Denne avslutningen føles litt som FF7 Remake’s forfattere som sikrer sine spill. Du får den helt forskjellige avslutningen, men du får også den kjente – og nok forblir udefinert om hvor mye beseire Whispers faktisk har påvirket, og hvor mye skjebne som er endret som i tilfelle en stor, overveldende motreaksjon’d være lett å klatre ned og presentere resten av spillet som det var med mindre endringer. Square Enix burde ikke’Men gjør det. Nå har de åpnet den bestemte pandoraen’s-boksen, Final Fantasy 7 Remake del 2 skal løpe med ideen om endret skjebne helt og gå bananer med den.
Fra implikasjonen om at Zack er i live til det vidtgående forslaget om at Sephiroth og Aerith ser ut til å ha kopier av det originale spillet’s manus og være fullstendig klar over deres opprinnelige skjebner, gir Whispers nederlag i FF7 Remake potensialet for fortellingen til å avvike enormt fra det originale spillet. Selv om dette får noen fans til å bekymre seg, argumenterer jeg faktisk det motsatte: Jeg’m her for det.
Den originale Final Fantasy 7 er et ganske utilgjengelig verk så langt videospill går. Alle klagene om turnbasert kamp, blokkert visuelt og enklere historiefortelling’Det er virkelig sant: det’er en relikvie av sin tid, og den’det er desto vakrere for det. På absolutt det meste kunne spillet bruke en oversetting til topp-til-bunn og en offisiell favn av AI-drevne bakgrunnsoppskalere fans har gjort – men det’er bra. Den historien har blitt fortalt.
På mange måter ser det ut til at FF7 Remake er enig i denne hypotesen. Den første scenen i spillet’s ending er et showdown mellom Cloud og Sephiroth som gjenskaper det visuelle og til og med kameraarbeidet til deres endelige duell, Sephiroth’s utførelse, i det originale spillet. Hvorfor legge disse ikoniske bildene her og nå, hvis du bare planlegger å gjenta dem i en påfølgende del, i deres opprinnelige hjem? For mitt sinn gir det ingen mening; men det er fornuftig å plassere disse visualene her hvis fortellingen er i ferd med å spinne av i retninger som betyr at vi aldri vil se denne scenen gjenskapt i sin opprinnelige form.
Jeg er ikke i tvil om at de fortsatte eventyrene til Cloud og company fremdeles vil treffe de store basene og berøre de mest ikoniske scenene. Mannskapet vil helt sikkert gå til Gullsauken slik at spillerne kan oppleve et hjemsøkt herskapshus, ørkenfengsel og romantisk date. Du’Jeg vil uten tvil ha materiet ditt stjålet av Yuffie og kaste opp Vincent’s kiste, om enn som en del av den kritiske veien denne gangen. Cid vil forbanne deg for å drikke den jævla te, og festen vil sitte rundt en leirbål et øyeblikk i Cosmo Canyon. Klassiske sjefer og fiendemøter vil bli revurdert med kraftig kreativitet akkurat som i denne første delen.
Men bak det hele ligger et betydelig endret bakgrunn, der antagonisten ser ut til å ha lignende, men til slutt utviklet motivasjoner, og den ledende heltinnen ser ut til å vite hva’s ment å skje på forhånd. Og selvfølgelig er det mennesker i live i verden som var det’t før. Sommerfugleeffekten fra disse endringene kan være enorm. Kanskje mangler hele kapitler i historien, erstattet av nye omkjøringer. Kanskje andre dødsfall vil unngås.
Det som er gjort med FF7 Remake er kanskje ikke alle fan’kopp kopp te. Mange ville sikkert ha en shot-for-shot nyinnspilling av originalen med alt oppgradert til hyperrealistisk 4K-visuelt og med en moderne filmisk teft. Jeg forstår den stasjonen, men som jeg’Som tidligere nevnt handler Final Fantasy typisk om gjenoppfinnelse. Derfor har serien tradisjonelt dumpet sine elskede avspillinger, verdener og spillsystemer med hver nye inngang.
Den’er ikke som vi ikke burde’Jeg har heller ikke sett dette komme. Avslutningen på FF7-oppfølgerfilmen Advent Children er lykkelig, men heller ikke endelig – Sephiroth’de siste ordene der antydet at han kom tilbake. Dirge of Cerberus, den siste posten i den originale FF7-kanonen, har en hemmelig cliffhanger-avslutning som erter en fortsettelse som aldri kom.
Nå ser det ut til at FF7-verdenen har sin fortsettelse i nyinnspilling. Til slutt er det også enkelt å gi den enkle tittelen: dette spillet gjenskaper FF7 i den mindre vanlige ordbordsdefinisjonen, for å tenke helt igjen, for å gjøre nytt. Dette er ikke’t spillet ble laget igjen – det’s spillet ble nytt. Det som kommer videre vil antagelig ikke bare kalles Final Fantasy 7 Remake del 2, men i stedet ha en passende undertittel for å signalisere at dette kommer et nytt sted. Som sluttkortet sier, The Unknown Journey vil fortsette.
Du kan bli skuffet over endringene alt du liker, men sjangeren er ute av flasken. Det er gjort – og vi har fremdeles det originale spillet. Det beste vi nå kan håpe på er at visjonen om en ny, revidert FF7 er spennende og vill, og gjør mest mulig ut av muligheten denne endrede fremtiden gir for historiefortelling.
Enkelt sagt: på dette tidspunktet kan Final Fantasy 7 Remake del 2 like gjerne doble ned. Gjør det. Gå hele veien. Redd henne, gjenforen dem og snu historien opp ned. Hvis det ender med søppel, så hva? Vi’Jeg vil fremdeles alltid ha originalen.