Året er 2020 og en nyinnspilling av et spill jeg spilte da jeg var ti år er mer spennende og relevant enn nesten alt annet.
Final Fantasy 7 Remake er en gjenspeiling av vår tid. Verden våkner opp til erkjennelsen av at den’s folk nederst som holder tannhjulene på å slå maskinene som støtter våre komfortable liv, mens penger fremdeles flyter til toppen. Denne reimagining holder brannene til revolusjonen brennende lys som halen på en magisk lab rotte / hund.
Final Fantasy 7 Remake ligger i dystopien til Midgar – hele eventyret finner sted her, innenfor rammen av det originale spillet’s første by. Men for en by! Denne cyberpunk-metropolen er formet som en pizza, som Barret – leder for miljøterroristgruppen, Avalanche – hele tiden påpeker.
Shinra-bygningen er midtpunktet – et selv gratulerende fyr for aksjeselskapet’prestasjoner. I kanten av hver skive – kalt sektorer – suger mako-reaktorene opp planeten’livskraft. Nedslitte slummer sitter under en metallplate som en tomatunderlag, opplyst av gløden av kunstige lys som skinner ned fra stålhimmelen over. Over laget av stålost der’s de øvre byene – toppingen – der de rikeste ser opp for å se ekte stjerner.
Du spiller som Cloud Strife, en leiesoldat og pensjonert Shinra Soldier – elitekjempere endret av mako, noe som gir dem særegne øyne og muligheten til å svinge seks fot sverd med kvist armene. Han’er i Midgar for en jobb fra barndomsvennen, Tifa, som driver en bar i et av slummen som fungerer som Avalanche’s operasjonsbase. Spillet begynner på hans første oppdrag med gruppen, og planter en bombe inne i en reaktor.
Alt du husker er her: Cloud vipper fra toppen av et tog; Snøskredningsekspert Jessie sparker en mann så hardt i tarmen at han antagelig dør; og der’er en kamp med en robot skorpion. Men det’alt sammen vises til en tro som ville fått hjernen min til å eksplodere i 1997. Guard Scorpion-kampen er et skikkelig opptog, og de fleste sjefskampene over det 40 timers eventyret er på samme måte overdådige.
Den’men ikke bare kampene. Samspillet mellom karakterene er på neste nivå. Alle er mer troverdige. Hver karakter er distinkt og de vokser i løpet av historien. Der’er et ømt karakterøyeblikk omtrent midtveis gjennom det som gir mer dybde til Cloud enn noen gang var mulig med det originale spillet’s tekstbokser – siden følelser kan skildres ordløst.
At’s ikke å si det’er perfekt. Barret er en bedårende doofus og en god pappa, men han glir ofte over til en stereotyp type Mr. T-stil – han sier bokstavelig talt, “Avslutt jibber-jabberen” i slagsmål. Bad. Så der’s Wedge, en feit fyr som alltid snakker om mat. Også dårlig. Men det forblir stort sett tro mot disse elskede figurene, og nye spillere vil sannsynligvis vokse til å elske dem også. Jeg elsker lite animasjonsberøringer også, som hvordan Barret står med vekten forskjøvet til den ene siden – antagelig fordi en av armene hans er en massiv pistol.
Sidekarakterer er underbaks, men de har sine øyeblikk. Tidlig står det to Shinra-tropper ved en port, og du kan samhandle med dem for å få en håndfull forskjellige svar. Denne valgfrie dialogen tilfører mer kontekst til en skjermbildet som skjer senere, og belønner deg for nysgjerrigheten din. Det minner meg om den ene NPC i den opprinnelige Midgar hvis perspektiv bokstavelig talt endrer seg etter hvert som du går – til slutt innser han at han alltid skal se rett frem slik at han kan ha full situasjonsbevissthet.
Den’er bare deilig. Å være med disse utrolige karakterene igjen, kombinert med den nostalgiske musikken, er nesten som en religiøs opplevelse. Aerith’temaet rører fortsatt noe inni meg. Å utforske det skitne underholdningssenteret i Wall Market er som å gå gjennom en portal i en barndomsdrøm, selv om den er en del av deg’gleder meg til det meste her er sannsynligvis det cheesteste jeg’har noen gang sett. Den’er bra, men jeg ville ikke’Jeg har ønsket meg noen som går inn. Gudskelov vi’re in lockdown i Storbritannia, ikke sant? Skam barna mine ikke’t respekterer meg lenger.
At’Men det har alltid vært noe av det beste med Final Fantasy 7 – hvordan det svinger mellom alvorlige temaer og rare ting. Ett minutt deg’konfronterer en kriminalsjef som mishandler kvinner og den neste du’gjør du knebøy med hench gym bros. Du kan kjempe mot en truende hegemoth og tilkalle en gigantisk kylling for å hjelpe deg med å sparke rumpa. Tegn bruker ordet “Mosey”.
Hva så’er det nytt? Midgar er tydeligvis nå et kontinuerlig rom, snarere enn en serie skjermer du reiser mellom. Dette betyr det’er mye større, og der’s mellomrom mellom ‘skjermer’. Den’er en stort sett lineær reise, men fangehull er enorm – der’er også en haug med nye – og nav er mer intrikate. Disse utvidede rommene gir også karakterene mer tid til å binde seg, med samtaler som spiller over utforskning. Igjen, det var ikke’ikke mulig før, siden tekstbokser tvang alt til å stoppe for samtaler. Forhold tar nå foran.
Kampen spiller ut i sanntid – du ser fiender i feltet og den overgår øyeblikkelig til kamp, og Cloud hiver det enorme sverdet fra ryggen. Vår spiky-haired protagonist har to holdninger – Operator og Punisher Mode. Operatørmodus er for brede svinger og skade flere fiender mens du bevarer mobiliteten. Punisher Mode turtles opp med sverdet vendt utover og gir rom for mer ødeleggende streiker og blokkeringsteller. Du kan også lage en meny for å redusere tiden til en gjennomsøking når du velger en evne eller stave. Hver handling som ikke er’et nærkampanfall, inkludert bruk av gjenstander, tapper en del av ATB-måleren din, som du bygger opp ved å angripe, så du må sjonglere mellom offensivt og defensivt, mens du holder helsen din toppet.
Slag er frenetiske og spennende. Når du mestrer kampsystemet deg’veksle mellom karakterer for å avverge evner og kombinere skadeutgangene deres til akkurat det rette tidspunktet, og sette fiender i et ‘vakle’ status der de’re åpnet opp for mer straff. Hver karakter spiller forskjellig, og disse forskjellene skinner virkelig når du tar på deg noen av endgameutfordringene i spillet’s VR-kampsimulator – disse tilbyr en-til-en-dueller, og du må tilpasse taktikken din slik at den passer til deg’kontrollerer.
Magi dukker opp igjen i form av materia – perler som kan spaltes i våpen og rustning for å bli brukt i kamp som staver eller buffs. Med et nydelig preg, kan du fysisk se dem på hver karakter’s våpen. Å spisse dem forbedrer også statistikken din, omtrent som hvordan det å tegne magi i Final Fantasy 8 kan gi deg en glede. Deretter er det koblede materia-spor, hvor du kan bruke spesielle materia for å øke effekten av materia det’er knyttet til. Det får deg til å føle deg som en mestertaktiker når du avviser utstyret ditt for å få en fordel.
På toppen av alt det der’s våpnene dine. Hvert avlåsbart våpen har sin egen oppgraderingsbane’minner om en forenklet versjon av Final Fantasy 10’s sfærenett – du låser opp noder som gir statister. Noen er bygget rundt rå kraft, andre er bygget rundt magiske skader eller hastighet. Hver har også en opplåsbar ferdighet du kan mestre å bruke med hvilket som helst våpen. Alt dette sammen gjør karakterbygging flytende og fleksibel.
Jeg gjør n’t si dette lett, Final Fantasy 7 Remake har det beste kampsystemet i et 3D Final Fantasy-spill. Den’er som en levende kutt. Den’er som spillbar Omnislash. Den’s som å kontrollere advent barn… hvis Advent Children hadde en bedre historie.
Imidlertid er ikke alle endringene like vellykkede. Dette 40 timers spillet er basert på de første seks timene av originalen. Det betyr der’er en haug med fyllstoff. De fleste av sidestillingene er som noe ut av en MMO: du snakker med en NPC, de sier at du skal drepe noe. Hver hub har fem eller seks av disse. Bare en av sidestillingene førte meg til en interessant kamp, og jeg måtte spore gjennom en fangehull for å komme dit.
Før utgivelsen sa Square Enix at denne nyinnspillingen ble bygget med nye spillere i tankene. Der’mange nikk til fans – vent til du ser hva de har’har gjort med en av Final Fantasy 7’er de mest latterlige fiendene – men det er en rekke nye snitt og karakterer også. Denne historien kan bli bortskjemt. Vær årvåken.
Noen av endringene er enorme, og ikke helt vellykkede. jeg vant’Jeg går inn på detaljer, men en finjustering lot meg føles som jeg’d blitt koblet. Og nykommerne har sannsynligvis bare ingen anelse om hva’det skjer. Karakterer som ble utslettet i løpet av det originale spillet, føler seg ruset og uten kontekst – det’er som deg’Det forventes at jeg vet hvem de er. Det er for meta.
Mens jeg’Jeg var spent på neste kamp, og følte meg at jeg ble tømt for en hel dag etter at kredittene rullet. Men reisen er helt verdt det. Midgar er så godt realisert, hovedpersonene er fantastisk ferdige, og kampsystemet er mesterlig. Jeg kan se meg selv mose i hele de 40 timene igjen. Noen ganger føltes det nesten overveldende å faktisk spille det – som Square Enix hadde laget et spill spesielt for meg. Jeg ønsker bare at lojaliteten til kildematerialet varte gjennom hele tiden. Til tross for det, der’Jeg benekter ikke at dette er den beste Final Fantasy har vært på lenge.
Dette spillet er sykt.
Versjon testet: PS4 Pro – en gjennomgangskopi ble levert av Square Enix.