Witcher 3, i kjernen, er en enkel historie. Geralt er på jakt etter sin adopterte datter, Ciri, som selv blir forfulgt av en styrke kjent som villjakten.
Årsaken til at det tar Geralt rundt 100 timer å spore henne, er fordi han ikke kan hjelpe seg selv – til tross for påstandene hans om at han holder seg utenfor politikken og menneskenes virksomhet, får han seg stadig fast i flokken av andre menneskers liv. Han kan ikke noen gang skru ned mynt, og han elsker å sitte i en kro og spille kort.
Du må prøve ganske hardt for å glemme at Ciri er der ute et sted, kaldt og alene, jaget av skremmende demoner.
Noen mennesker kan kalle denne ludonarrative dissonansen – der handlingen med å spille et spill gnir opp mot historien eller karakteriseringen, som Nathan Drake som myrder alle uten ny tanke. Men de vil ta feil, og den frasen og hele konseptet er søppel likevel. Geralt slingrer og glemmer hans viktigste oppdrag blir støttet av loreen.
Her er en passasje fra Tower of Swallows, snakket av Geralts kjærlighetsinteresse Yennefer, delt på The Witchers subreddit:
”Jeg gjentar, Ciri er ikke i Nilfgaard. Jeg vet ikke hva min Witcher – som du valgte å beskrive ham – planlegger. Men han… Crach, det er ingen hemmelighet at jeg… er glad i ham. Men jeg vet at han ikke vil redde Ciri. Han vil ikke oppnå noe. Jeg kjenner ham. Han vil bli forvirret i noe, gå seg vill, begynne å filosofere og føle sorg for seg selv. Så vil han lufte raseri, hacke uansett hva han enn kan, med sverdet. Etterpå, for å sone for det, vil han utføre noen edle, men meningsløse bragder. Så til slutt blir han drept, lurt, meningsløs, sannsynligvis av en knivstikk i ryggen. ”
Det er for ekte! Til og med biten om at han ble drept – jeg vet hva det refererer til, men i hodet mitt snakker Yennefer om en drukner som renner ut av vannet og banker meg.
Rollelisten for Netflix sesong 2 av The Witcher fyller ut nå, og abonnementstjenesten kunngjorde nettopp Vesemir. Det er ikke Mark Hamill. Jeg kan ikke vente med å se hva Geralt blir distrahert av neste gang.