Ditt land er blitt invadert av mongolene og der’er bare en måte å gjenvinne det på: krigsforbrytelser.
Ghost of Tsushima setter deg i rollen som Jin Sakai, en av de siste overlevende samuraiene på øya Tsushima etter invasjonen av den mongolske hæren. Den’er en historie om innebygde trossystemer og viljen til å bøye den koden for å slå tilbake mot en overveldende fiende.
Det åpnes med en strandinvasjon hvor samuraiene er kuttet ned av inntrengerne. Du møter vår antagonist, Khotun Khan – barnebarnet til Ghengis, helt oppfylt for dette spillet – som blir utfordret til en duell av en av Tsushima’s sterkeste krigere. Mens han står klar til å kjempe, viser Khotun de japanske krigerne at han ikke gjør det’t spille etter sine regler i et forferdelig utstillingsvindu for barbarisme. Dette setter tonen for resten av spillet når du prøver å skyve mongolene tilbake ved å møte dem på sitt nivå og bli spøkelset.
Dette skiftet fra samurai til spøkelse begynner nesten umiddelbart. Og mens spillet har noen smarte måter å skildre denne transformasjonen på – som hvordan din økte grusomhet gjenspeiles i atferden til hesten din -’er for rask til å føle seg utslagsrik. Ett minutt deg’re kaller folk ut for ærefulle dueller og den neste du’knivstakk dem mens de sover. Ghush of Tsushima prøver å moralisere over dette skiftet, men der’Det slipper ikke skjebnen din. Som spiller vil det eneste som går gjennom tankene dine være hvordan du tar ut fienden så effektivt som mulig.
En samurai er trent fra ung alder for å holde følelsene i sjakk, noe som passer fordi Ghost of Tsushima knapt fikk meg til å føle noe som helst. Det gjør det ikke’Det hjelper at historien er så sparsom, forfalsket av travelt.
Du tømmer de tre regionene som deg’krysser av for en oppgaveliste. Du komponerer haikus for å få nye bandaner som ikke har det’t har innvirkning utenom å se litt annerledes ut. Du følger rever til helligdommer – 49 av dem – for å oppgradere sjarmene dine, som litt finjusterer din evne til å ta og takle skade. Du hugger bambus ved å følge instruksjonene på knappen. Du tar varme kilder for å øke helsen din. Noen ganger finner du en ny hatt eller et skjede for sverdet ditt. Det er leiemorder’s Klatreoppgaver i Creed-stil.
Hovedoppdragene er litt bedre, selv om disse også er plaget med arkaiske designproblemer. Insta-fail stealth-oppdrag? Jepp. Skreddersy en mann på en viss avstand? Det kan du vedde på. Litt der du’er du frastjålet alt utstyret ditt, og du må bruke barebones stealth? Selvfølgelig. Røde fat du kan tenne med piler? Jævla rett. Oppdrag der du kan gå litt utenfor grensene og utløse et spill? Yeppers. Utenom det, du’enten å rydde ut mongolske forbindelser eller ha en en-til-en-duell med en sjef.
Det som bærer Ghost of Tsushima er dens verden og måten du beveger deg rundt på. I stedet for en minimap, sveiper du opp på kontrolleren’s pekeplate, utløser et vindpust som fører deg til ditt neste mål. Pampas gress, trær, snoren på bandanaen din – alt er i bevegelse når vinden blåser. Den’er nydelig. Det holder øynene dine fast på denne fantastiske verdenen når du’re utforske, i stedet for et kart i hjørnet av skjermen.
Tåka henger på fjerne fjell, gyllent lys bryter gjennom en baldakin av fargede trær mens blader regner ned, murmurer av fugler som danser over hodet. Om natten bader ildfluer kirkegårder i en fredelig glød. Pyntede svarte skoger, gylne skoger, valmuefelt, frosne tundraer, umulig store åker – dette er en verden som ber deg om å dykke ned i den. Den’det er bare synd der’er knapt noe verdt å utforske det for.
Vinden kan lede deg, men deg’angir fremdeles veipunkter på et kart og tømmer ikoner som representerer kjedelig, repeterende innhold. Hvis du besøker alle badene, er belønningen din muligheten til å løpe rundt å kjempe mot mongolene mens du ikke bærer på et annet håndkle. Slipet er ikke’Det er verdt innsatsen, og deg’Jeg vil sannsynligvis ha historien ferdig før du uansett låser opp disse daft-ekstrautstyrene.
Så der’er troens verden, som bryter når Jin faser gjennom tynne bambustrær. Ghost of Tsushima, faktisk. Noen ganger dreper du stealthily en mann, og han faller i en hermetisk animasjon og stikker ut over en avsats på noen usynlige dødsenger – kropper don’t har fysikk ved døden. Hvis du kryper opp bak en mann som’Han er på huk, han vil høflig reise seg slik at du kan stikke ham i nakken og spille animasjonen ut.
At stealth er old school også. Du kan gjemme deg i langt gress eller bak dekselet, men der’er egentlig ikke et dekningssystem – Jin gjør det ikke’t samhandle med vegger. Du kan’t til og med drepe over dekke eller rundt hjørnene – du må komme rett ved siden av en fiende med mindre du’hopper ned ovenfra. Selv om du’henger du under en fiende, kan du det’t trekke dem over kanten for å drepe – Jin hopper i stedet opp og skråer mot dem.
Senere låser du opp muligheten til å lenke opptil tre stealth-drap sammen, og du kan også drepe mennesker gjennom skjermdører, men det er de eneste beregningene du’gjør du når du rydder ut forbindelser: hvordan kan jeg få disse tre fiendene sammen for et kjededrep? Vil den fyren passere under den ledningen slik at jeg kan hoppe ned ovenfra? Vil noen se?
Du kan selvfølgelig også delta på rekkevidde. Der’er en kort bue for fiender uten rustning og en tung bue for de med hjelmer. Der’er en tilfredsstillende følelse av heft til skuddene. Men igjen, du’bruker du bare bare den for å tynne kantene på en leir, slik at du kan rydde ut i midten uten bueskyttere på vakttårnene som oppdager deg fra deres overvåkning.
Faktiske kamppriser går litt bedre. Den’er enkel, men effektiv. Sverd føles dødelig og handling er øyeblikkelig – viktig for et actionspill. Du kan avbryte svinger for å trekke sverdet opp for et parry. Den’s ingen knapp masher.
Du bytter mellom fire forskjellige holdninger for å bekjempe forskjellige fiendetyper, og der’er en midtspillevne som gjør at du føler deg ustoppelig, ledsaget av et kult visuelt triks. jeg vant’t ødelegge det her, men det’s når lemmer og hoder begynner å fly. Jeg må også gi et rop om hvordan du manuelt kan felle sverdet ditt med en liten sveipe av berøringsflaten, trekke fingeren over når Jin snur blodet fra kanten eller tørker det over ermet. Den’er nesten ritualistisk.
En-mot-en-duellene er Ghost of Tsushima på sitt beste. Her glemmer det om de fire standpunktene som brukes til fiendens arketyper og deg’står fritt til å bytte mellom dem alle, snor dine egne kombinasjoner for å få ned en farlig fiende. Det hjelper også at disse automatisk låser deg på fienden, mens kamper mot grupper ikke har noen lås i det hele tatt, og noen ganger lar du svinge sverdet i luften som deg’det er den som’er redd for spøkelser.
Når du benytter deg av din japanske Batman-persona, blir mongolene mer og mer livredde for deg. Noen ganger du’Jeg dreper en av sine allierte, og vennene deres vil snuble bakover, krype bort og åpne dem for et sverd gjennom magen. Noen ganger de’La verktøyene og legg den ned. Gå opp til en bueskytter, sverdet hevet seg over hodet, sidestepping og avlede innkommende piler – det’s i disse actionsekvensene der Ghost of Tsushima utmerker seg.
Det har sine øyeblikk, men som Jin Sakai i åpningstiden, holder fortiden det tilbake. Den’s Open World: The Video Game. Den’det er altfor lett – mangelen på konsekvenser for å mislykkes gjør at det føles som deg’bare går gjennom bevegelsene. Hvis du’Jeg unnskylder det vindbaserte ordspillet, det’s en lek. Mens jeg spilte den, fant jeg ofte tankene mine vandrende. Ved tredje og siste akt, ville jeg bare at det skulle være slutt. I likhet med samuraiene føles Ghost of Tsushima som en relikvie fra en svunnen tid.
Versjon testet: PS4 Pro. En gjennomgangskopi ble levert av Sony.
Du kan snike deg videre til Amazon USA for å hente en kopi av Ghosts of Tsushima i tide for utgivelse denne uken, eller hvis du’re i Storbritannia kan du finne det her.