The Last of Us Part 2 har blitt bortskjemt. Enorme plottdetaljer er over hele internett, og legger ut slutten av spillet, oppsettet og skjebnen til karakterer.
Sammen med disse lekkasjene sier mange titalls mennesker at de ikke lenger er interessert i Stygg hund’s oppfølger. Den’er som å dømme Mad Max: Fury Road på sin Wikipedia-sammendrag av plott. Helvete, til og med The Hobbit ble tekstet “Der og tilbake igjen” fordi det’hva historien er: en kar drar et sted og kommer hjem igjen.
spoilere for originalen The Last of Us og hvert spill med en fet skrift.
The Last of Us handlet om en verden herjet av et virus. Historien fulgte en fyr som heter Joel da han forsøkte å ferge Ellie – en ung jente immun mot viruset – til en institusjon slik at hun kunne analyseres for å produsere en kur. Da de ankommer, har Joel et hjerteskifte og frigjør henne fra operasjonsbordet og dreper kirurgene. At’s det. At’s historien.
Det som gjorde The Last of Us så minneverdig var hvordan vi kom dit – reisen kontekstualiserer destinasjonen. Magien med det spillet var i forestillingene, karakterveksten og manuset. Der’det er ingen grunn til å tro at Naughty Dog vant’t klarer det igjen – spesielt siden hovedrollen representerer sine roller.
La’s se på plottsynkroniseringen til en haug med elskede spill og se hvordan de høres ut når de’mangler den viktige konteksten:
Dratt hjem
“En kvinne kommer hjem for å finne søsteren hennes løp bort for å være sammen med partneren sin, som hennes homofobe foreldre ikke gjorde’ikke godkjenne.”
Gone Home fungerer fordi det’handler om å sammenstille den historien ved å plukke gjennom hovedpersonens liv’s familiemedlemmer. Du rifler gjennom eiendelene deres og finner notater. Innstillingen er som en tidsmaskin, og tar spilleren tilbake til midten ‘90-tallet – dette huset er like mye en karakter som karakterene selv. Så der’det faktum at det med vilje riffes av førstepersons skrekkspill som var så populære den gangen, og fikk spilleren til å tro at de’du spiller en ting før du overrasket dem med en jordet, menneskelig kjærlighetshistorie.
Masseffekt 2
“Kommandør Shepard dør og blir ført tilbake til livet av en mystisk organisasjon. Til gjengjeld for sin oppstandelse setter han kursen mot et oppdrag for dem å finne ut om samlere, en art av insektoide romvesener som jobber for folkemordsmaskiner som kalles Reapers. Han får et mannskap sammen, så angriper de Collector-basen der de kjemper mot en gigantisk, humanoid robot.”
Mass Effect 2 handler bokstavelig talt om å samle et mannskap før du drar ut på et oppdrag der oddsen er stablet mot deg. Mens konseptet med et selvmordsoppdrag der alle vennene dine kan dø, er en fin nyhet, er det’er reisen med vennene som gir utslag. Uten det ville du ikke’t bryr seg om hvem som lever eller dør. Den’s øyeblikkene derimellom – der du finner ut dine kamerater, øremerker favorittene dine og fullfører personlige oppdrag for dem – som gjør historien minneverdig og gripende.
Life is Strange 2
“Et par latinamerikanske brødre oppdager at den yngre søsken har en underlig kraft. Han bruker tilfeldigvis kraften for å drepe en politimann etter at offiseren skyter faren. De flykter sammen og forsøker å krysse den meksikanske grensen.”
Der Mass Effect 2 gir deg en rollebesetning av karakterer å bli forelsket i, her tar Diaz-brødrene søkelyset. Spillerens valg brukes til å bygge inn båndet, siden du må vurdere hvilken innvirkning beslutningene dine vil ha på din yngre bror. På slutten du’bli bedømt på alle handlingene dine, og det kan resultere i en håndfull forskjellige utfall. Life is Strange 2 bruker mange verktøy for å utdype forholdet mellom søsknene, slik at spilleren føler seg som en aktiv deltaker i det brorskapet. Der’s de øyeblikkene med stille hvor du sitter sammen og tenker på ting. Der’s episoder der du’er fra hverandre, og du må jobbe for å komme sammen igjen. Andre karakterer truer med å svekke forholdet ditt. Det hele fungerer sammen for å skape et sterkt bånd mellom spiller og karakterer, og det’det som gjør at det hele lønner seg når du endelig kommer til grensen.
Red Dead Redemption
“En tidligere forbud tvinges av myndighetsagenter til å jakte på sine gamle kollegaer. En gang han’s drepte dem alle, agentene slår på ham og han’s gunned ned på sin ranch.”
Red Dead Redemption’S slutt blir ofte sitert som et av de beste innen videospill. At’alt ned til John Marston’karakterens bue – hans innløsning – og forestillingene fra hovedrollen. Det interaktive elementet i Marston’det siste øyeblikket hjelper med å gi scenen vekt, og måten han sputter og dør etter han’s full av kuler gjør at en enkel scene hjemsøker minnet lenge etter studiepoengene.
Poenget mitt er at du kan forenkle et plott ned til dets essensielle. Du kan til og med se avslutningsvise utkast fra kontekst. Men ingenting av det vil gjøre en videospillhistorie rettferdighet. Mediumet vårt har historier som er mye lengre enn tradisjonelle medier: vi lever med disse karakterene, vi vokser sammen, vi ser dem i de stille øyeblikkene og vi’er med dem gjennom prøvene. Alt dette er viktig for å kontekstualisere destinasjonen.
Selvfølgelig er det noen ekte bekymringer – spesielt fra LHBT-samfunnet – men jeg tror det’Det er viktig å holde på med å dømme det til vi ser det spille ut i sin helhet. Til tross for lekkasjene, stoler jeg på Naughty Dog for å gjøre sin historie og tematiserer rettferdighet med The Last of Us Part 2.