Som de fleste høye fantasihistorier, er The Witcher 3 fullpakket med en mengde beasties og skumle crawlies.
Forskjellen her er at som en eponym hekser’er din jobb å studere og drepe disse monstrene. Du er en jeger og du trenger å kjenne byttet ditt. At’derfor har vi løvetann’s bestiary.
Bestiaren forteller oss alt om disse skapningene – hva de’er svak i, hvilken kategori monstre de faller inn under. Imidlertid er det mange ting det ikke gjør’t nevne. Jada, alle vet forskjellen mellom en varulv og en wyvern, men hvor kom erynias fra? Er det mer for nekkere enn det som møter øyet? Og hva med velvillige konjunksjonsdyr som Johnny godling? Som det viser seg, er nesten alle disse monstrene i det minste delvis basert på virkelige mytologiske vesener – og de med navn vi ikke har’Noen ganger er jeg enda mer spennende enn de beryktede kollegene.
Ekhidna
En forberedt versjon av Skellige’s serpentine sirener, ekhidnas er formidable fiender, selv mot en hekser. Den’det er ikke så rart at navnet deres stammer fra “echidna,” som ofte blir kreditert som gresk mytologi’s mor til monstre.
Mens Hesiod, en samtid av Homer’s, beskrevet Echidna som “en halv nymfe med blikkende øyne og blanke kinn, og halvparten igjen en enorm slange, flott og forferdelig, med flekkete hud,” andre diktere malte mer forferdelige bilder av dyret. I diktet Dionysiaca beskrev den greske episke dikteren Nonnus henne som “skrekkelig,” spesielt omtale henne “fryktelig gift.”
I Hesiod’ord, Echidna levde “under de hemmelige delene av den hellige jord… dypt nede under en hul klippe langt fra de dødeløse guder og dødelige menn.” I The Witcher 3 bor ekhidna, kjent som Melusine, i en isolert, drukningsridd grotte, hvor hun har tatt sårbare reisende til deres dødsfall i hundrevis av år. Mor til monstre eller ikke, Melusine er ikke noe mål for Geralt (I gresk mytologi var det den greske giganten Argus Panoptes som til slutt drepte den mektige Echidna og fanget henne i vakthulen sin, omtrent som Geralt gjør med Melusine i The Witcher).
Erynia
En annen type hybridmonster, The Witcher 3’s erynias er etymologisk basert på Erinyes av gresk mytologi. Selv om dette er deres offisielle navn, de’er mer ofte referert til som Furies.
I The Iliad skriver Homer: “Erinyene, som under jorden hevner seg på mennesker, den som har sverget en falsk ed.” Ofte sett på som de eldste gudene i hele Olympus, var denne kraftige trioen radikalt annerledes enn eryniasene i Witcher-serien, som i utgangspunktet bare er større, vemmere harpier.
Furiene kan ha blitt navngitt etter hevnen de utførte mot dem som hadde gjort urett mot andre, men eryniasene til The Witcher 3 er ikke så spesifikke angående ofrene deres. I den offisielle Witcher-bestiary-oppføringen, står det at de ofte unngår sitt vanlige kostholdsdiett for ferskt, varmt kjøtt – som et menneske. For å være ærlig, vil Erinyene sannsynligvis drepe The Witcher’s dyr for sine forbrytelser i hjerteslag.
Chort
I verden av The Witcher er porter nært knyttet til fiender. Til tross for at de er mindre i stand enn deres fjerne kusiner, er chorts like kraftige og ondartede som deres fiendiske slektninger, og ofte ødelegger de hele landsbyene.
Ordet “Chort” er avledet fra “czort,” eller “czart.” I slavisk folklore eksisterer det flere beskrivelser av chorts, inkludert noen som diskuterer en entall, Riktig Noun Chort. Mens disse historiene skiller seg ut i detalj, beskriver nesten alle dem porter som demoner, djevler eller noe like uhyggelig.
Denne ideen om motstridende mytologier gjengis faktisk i The Witcher. Mens Chort ble sett på som en trickster av noen kulturer, ble kortsett beskrevet som vesener av rent, konsentrert onde av andre. Det faktum at innbyggerne i Velen ofte forveksler sylvans (andre djevelske skapninger) med kortspill, gjenspeiler dette på en måte som belyser den reelle faren ved å omgås så mørke og kraftige vesener. Som bestiary entry for chorts i The Witcher 3 lyder:
“Legender gjør ofte feil på kortspill for sylvans, og tilskriver dem evnen til å snakke, stå på to bein, klynge kål, spille pranks og arbeide ugagn rundt i husholdningen. Ankomsten av en ekte chort i en region setter snart en stopper for slike historier.”
Sylvans er for det meste ufarlige og vil heller tute gåter enn å drive med fisticuffs, men chorts er helt annerledes. Begge kan kalles djevler av de som er uvitende om sine veier, men trollmenn som Geralt er godt klar over hvilken av de to som er det virkelige monsteret.
Godling
En av de mest interessante skapningene du kan møte i The Witcher er en gudsfrykt. Ofte forvekslet med lutiner, buccaer eller phococas, er gudfugler verge ånder som vokter over små landsbyer. Mens de kan se ut som barn – og oppføre seg dobbelt så rampete – er de utrolig mektige vesener som bryr seg dypt om menneskene og dyrene som bor i nærheten av dem.
I den polske versjonen av The Witcher 3 blir gudfaren Johnny omtalt som en bożątko, som er den minste formen for ordet. “bożęta,” og i forlengelse “uboże.” Dette siste ordet refererer til en velvillig ånd hentet direkte fra polsk mytologi, som utfører lignende oppgaver som den irske púca, den franske lutinen, den russiske domovoyen og den corniske buccaen.
Godlings, som deres mytologiske påvirkninger, er sjenerte og vil helst ikke kommunisere direkte med dem de beskytter. Imidlertid har de et mykt sted for barn – sannsynligvis fordi de’er alltid oppe for litt problemer.
Vampire
Vampyrer er litt mer gjenkjennelige som erynias og ekhidnas, visst, men hva med bruxae? Alpene? Ekkimaras?
Hva’Det er bra med skildringen av vampyrer i The Witcher, er at den skiller dem inn i kategorier. Høyere vampyrer ligner den typen høye, mørke og kjekke arketypen inspirert av Bram Stoker’s landemerke roman, “Dracula,” mens vampyrer som flyktninger er mer animalistiske i utseende (og måter).
Noen av disse vampyrtypene kommer direkte fra historie og mytologi. Ta bruxae, som ble plukket ut av portugisisk folklore. Selv om de’re shapeshifters som regelmessig tar form av flaggermus og fugler, de’De er også kjent for å skjule seg som unge, mørkhårede kvinner – det er akkurat slik de ser ut i The Witcher. Også bruxae i The Witcher er assosiert med deres aviære aficionados; som angitt i bestiary:
“Hvis du må reise gjennom skogen, kan du unngå alle steder der du kan høre flere forskjellige fuglearter samtidig. Den lyden betyr deg’går inn i en bruxa’s territorium og kan kysse livet ditt farvel.”
I tillegg til irsk og portugisisk folklore, trekker The Witcher fra den sumeriske religionen – den eldgamle religionen som ble praktisert av den første litterære sivilisasjonen gjennom tidene. De nedre vampyrene kjent som ekimmaraer var avledet fra “ekimmu,” som er en bastardisering av ordet “edimmu.” Edimmu var demoner som ikke gjorde det’t suger bare blod fra ofrene deres, men selve livet – som sannsynligvis er grunnen til at ekimmaraer er så brutale i The Witcher. Som Geralt’s vampiric kompis Regis setter den i Sapkowski’s baptism of fire:
“Fra det jeg vet alpors, moolas, bruxas og nosferats don’t lemlest ofrene deres. På den annen side er flyktninger og ekimaer ganske brutale med ofrene sine’ rester.”
Nekker
Nekkere kan virke som mer enn en plage i verdenen til The Witcher, men kildematerialet deres er fascinerende. Til tross for at phooca-søskenbarna deres kommer fra irsk folklore, slår nekkere paralleller med flamsk, skandinavisk og nederlandsk mytologi.
Imidlertid deler nekkeren sjelden mer enn navnet med virkelige mytologiske skapninger. Den flamske / nederlandske varianten er assosiert med vann, og er mer en ondskapsfull elvefe enn de gravende ogroidene vi ser rive over slettene i Velen..
I mellomtiden har skandinavisk folklore historier om “nakker.” Også assosiert med vann lokker nakkene byttet til kantene av elver og innsjøer for å trekke dem inn og drukne dem. Som et resultat er tradisjonelle nekkere og haler mer som druknere og sirener enn noe annet i The Witcher. Sapkowski’s nekkere er veldig mye sin egen ting.
Leshen
Leshens er min personlige favoritt. Voktere over skogen, de har på seg et hjort’s hodeskalle som et hode og er i utgangspunktet vandre trær.
Ordet leshen kommer fra “leshy,” som betyr skog i de fleste slaviske språk. Som leshens i The Witcher, var leshys forkjempere for skogsområdene de beskyttet, og beordret respekt fra nabobyer og dyr. Selv om leshens i The Witcher er veldig aggressiv, var det imidlertid leshys’t nødvendigvis ondskapsfulle vesener. De satte skogen først uansett hva, som er rettferdig nok fordi det’hva navnet deres betyr.
Vel, i følge noen historier, i det minste. I noen tilfeller blir leshys sammenlignet med Chort, som vi diskuterte tidligere. Ikke den prankster-versjonen av Chort – den ondartede, onde, bortførende.
Ifølge fokloristen Josepha Sherman var det morsomt nok, den eneste måten å finne veien ut av en skog etter å ha møtt en uhyggelig, var å vende klærne innvendig og sette hver sko på den andre foten. Jeg’Jeg er ikke sikker på hvorfor det fungerte, men det var troen. Ellers du’Jeg vil sannsynligvis bli leshen mat før du kunne si “Chort.”
Hym
Så langt jeg kan si er salmen en skapelse av Sapkowski’s. Imidlertid gjenklinger det ganske sterkt med den polske zmora, som er koblet til Mara – Chort’s mor og vinteren demon.
Den polske zmora ligner måren, som er populær i germansk folklore. Da denne etheriske shapeshifteren påvirket drømmene om intetanende sviller, forvrengte den dem og gjorde dem viscerale og forferdelige. Det drenerte dem også for energi foran dagen etter, og noen kilder går så langt som å si at hoppen tappet blodet også. Frasen “ridning på natthopp” til slutt løste seg inn i begrepet “mareritt,” som vi fremdeles bruker i dag.
Salmen er imidlertid mye sterkere enn en hoppe, og lever av skyld, mens ofrene er våkne så vel som når de’er sårbar i søvn. De kjører sakte den personen de’re plaging gal, i håp om å edge dem mot å ta sitt eget liv, jo mer mottakelige de blir for skyld, jo sterkere vokser salmen. Når salmen som påvirket Jarl Udalryk manifesterer seg i The Witcher 3, ser den ut som en wendigo-figur. Jet-svart, hornet og kranglet over, dette mystiske og blodknuste spekteret er ting av mareritt – bokstavelig talt. Sapkowski tok i utgangspunktet en hundre år gammel nifs myte og gjorde den enda mer skummel, bare for en latter.
Ulfhedinn
Selv om de ser nesten identiske ut som de vanlige varulvene vi ser i The Witcher 3, Skellige’de to Ulfhedinn er veldig forskjellige fra vanlige ofre for lycantropi.
På samme måte som de berserkere som Birna Bran sprer på Kaer Trolde, drakk den berømte Úlfheðn fra norrøn historie cocktailer med sopp og øl for å fremkalle en slags vanvidd som kunne gjøre dem enda mer redd i kamp. De kledde seg også som ulver for å skremme fiendene deres, noe som kan ha vært eller ikke på grunn av soppcocktails.
Den’det er ikke så rart at ordet Úlfhéðn forveksler det islandske ordet for ulv (ulf) med et ord som betyr “jakke av pels” (Heðn). Disse ildfulle krigerne hadde jo bokstavelig talt jakker av ulvepels.
Imidlertid var de det’t ordentlige varulver. I motsetning til de forbannede fra Skellige, kunne de velge når de ville gi pelsen. Som et resultat The Witcher’s Ulfhedinn aren’blir respektert som det historiske Úlfheðn, men blir i stedet fryktet av alle med nok sans for å se hvor ondskapsfulle de er. Soppen er’t kommer til å slite av når som helst, så det’Det er sannsynligvis best å styre unna hvis du ser en massiv, bipedal ulv med hvit warpaint i ansiktet.
crones
At Crones i stor grad er basert på heksene fra Shakespeare’s Macbeth er ikke’t laget spesielt subtil. Som deres bestiary entry lyder:
“Søster-kroner, hånd i hånd, frykt for havet og land, går altså rundt: tre ganger til ditt og tre ganger for min, og tre ganger igjen, for å utgjøre ni.
Macveth, akt 1, scene 3.”
Imidlertid der’er mye mer på spill enn “Macveth” når det gjelder Crones. Fra Hellas’s Moirai til norrøn mytologi’s Norns, flere mytologiske sykluser har sine egne mystiske søstre som er kraftige nok til å tukle med skjebnen og skjebnen.
The Crones aren’men basert på Moirai eller Norns; i stedet, de’er basert på slavisk folklore’s Baba Yaga. En sammenslåing av tre søstre, som alle har samme navn, Baba Yaga, er et eldgammelt vesen som er gjennomsyret av tvetydighet. I de fleste skildringer av den mytiske figuren utøver Baba Yaga en støtt og flyr rundt i en morter, noe som jeg virkelig ønsker at Crones gjorde. Huset hennes ligger også dypt inne i skogen, og det står på kyllingben.
Baba Yaga er ikke iboende ondskapsfull, men kan’Det kan heller ikke regnes med for velvilje. Mens hun passer på dem som bor på hennes territorium, har hun også vært kjent for å stjele og spise barn, til og med bruke godteri for å lokke dem ut i skogen som Crones gjør i The Witcher 3. Som uttalt av Downwarren’s ealdorman:
“Ingen guder eller mestere våker over Velen. Landet er ingen mann’s. Han som vil overleve, må søke sine egne beskyttere.”
Det virker passende å konkludere med dette bestiære sammenbruddet på den måten. Med så mange ildfulle beasties som streiferer rundt fjellene i Skellige og sumpene i Velen, er det’er sannsynligvis smart å holde noen beskyttere hendige.
At’s der Geralt kommer inn, antar jeg.
Les mer: et femtårs jubileumsintervju med CD Projekt Red, og hvorfor The Witcher 3 er spillet for evig.