Vil du se våpenet mitt? Den’har en lang skaft, et enormt lilla hode, og jeg liker å kalle det Hammer of Gravity.
Faktisk det’som navnet Mojang Studios ga det – Jeg fant bare at det svevde et par meter over bakken, og sakte roterte på en måte som antydet enorm, usynlig kraft. Siden har jeg’har blitt glad i å klemme onde landsbyboere over hodet med den, som plastmolder i en gammel arkade.
Over tid, jeg’Vi har forstått at hammeren’Styrken kommer ikke fra det enorme heftet, men krystallen som er innebygd i sentrum: en perle som utøver sitt eget gravitasjonstrekk. Når jeg svinger hammeren, blir fiender i nærheten sugd inn i banen, de myke hodeskallene faller perfekt under slagbuen.
Minecraft er litt sånn – ikke lenge eller lilla, men et fenomen med sitt eget kraftige drag. Prøv som de måtte, menneskene og prosjektene rundt det har kjempet for å unnslippe bane. Tilbake i de tidligste dagene brukte Mojang rikdommen til å finansiere Scrolls, et digitalt kortspill som bare var litt foran sin tid. Og før han gjorde seg persona non grata, startet Notch arbeidet med en sandkasse-rom-sim som skulle inneholde en fullt fungerende virtuell datamaskin.
Disse spillene så ut til å trekke til noen av de samme temaene som Minecraft: skyve mørket tilbake med lys og kraften i programmering. De tipset om en studioidentitet utover det debut spillet. Men ingen av dem gikk. Til slutt, kanskje uunngåelig, ble Mojang ganske enkelt Minecraft-folket.
Dungeons er kompromisset – et nytt spill som ser ut og høres ut som Minecraft, men tilhører en annen sjanger: RPG. Det første området kalles blekksprutkysten, i tilsynelatende referanse til Dungeons & Dragons’ Sverdkysten. Men hvis Mojang henter inspirasjon fra en Baldur’s Gate-spill, det’s Dark Alliance. Dette er en fangehullscrawler, et Diablo-aktig, snarere enn et valg-og-konsekvens BioWare-spill.
Den’er også et dristig trekk, siden hacking og skvising aldri har vært Minecraft’s sterk drakt. Men her fungerer det en godbit, den flytende vektløsheten til førstepersons sverdleik erstattet av isometrisk tapet. Skytingen er enda bedre: hold den høyre avtrekkeren nede, og du kan snurre karakteren din på hælen deres for å møte en trussel, og la pilen fly; jo lenger du holder, jo hardere blir treffet. Det kan virke rart å utpeke auto-målet for ros, men Dungeons har mestret den spesielle mørke kunsten. Dens hjelpende hånd skyver forsiktig på skulderen, respekterer intensjonen din og gir rom for ferdighetsbilder.
Som med foreldrespillet, der’er en forsettlig enkelhet for Dungeons som gjør det umiddelbart godt. Hent en forbruksvare og den’brukes automatisk, mens din vanlige helsedrikk er bundet til en nedkjøling, og frigjør deg fra svak lagerbehandling eller rekker med hurtigtaster. Selv når et mål ber deg om å finne avkjørselen, er neste trinn tydelig markert. Akkurat som fotfolket i Erke-illageren’s zombiehær, kan du la hjernen din stå ved døra.
Sjangerfans vil vite at kommentar ikke er noen kritikk: action-RPGs har lenge strømlinjeformet intrikatene til RPGs i jakten på en zen-lignende flytestatus, den typen spill som’er perfekt ledsaget av en podcast eller natterings av en ekstern venn. Likevel dybden som finnes i Minecraft Dungeons’ våpenoppgraderinger er velkomne.
Poengene du påløper ved å utjevne, blir traktet inn i fortryllelser, som gir utstyret ditt magiske egenskaper. En stund hadde jeg et sett med lær som ga meg en hastighetsøkning hver gang jeg utførte en dodge, noe som gjorde fremoverruller mer spennende enn de’har vært siden barneskolen. Når disse poengene er brukt, kan de imidlertid’t skal skrelles av og påføres en annen vare, noe som fører til noen smakfulle avveininger. Grøfter du øksa for høyere skaderekvivalent, eller holder du deg med den som banker ut penger fra fiender i stedet? Den’s til Mojang’Det er æren for at plyndring er en anledning til alvorlig taktisk vurdering.
Når det er sagt, er dette et action-RPG-ideal for yngre spillere – ikke minst fordi det hengivent gjenskaper estetikken til Minecraft, helt ned til lydene C418 komponerte for et tiår siden. Den icky slurpen fra en edderkopp i nærheten fremkaller gyser, og der’er noe vennlig og kjent med det hule klikket på trehendelen som aktiverer en rødsteinsdør. Hver del av Mojang’Nivåene ser ut som det kan bygges med Minecraft’verktøyene og kaster ny skjønnhet fra biomene sine – spesielt den blokkerende paletten til gresskarbeite som med et fjernt kamera tar på seg kvaliteten til en høstlig mosaikk. I en sjanger som’s slet tradisjonelt i den visuelle avdelingen, det’er en virkelig prestasjon.
Men prestasjonene slutter der. Minecraft Dungeons er glade for å komme inn i action-RPG-rommet på bakkenivå, i stedet for å grave seg ned til grunnfjellet og endre grunnleggende. Det ville være en ting hvis sjangeren hadde sluttet å utvikle seg med Diablo 3, men det har det ikke’t: Borderlands og Destiny har siden spleiset de gamle ideene med skytespill og konvensjoner i åpen verden, og endret forventningene i prosessen. Ved siden av den revolusjonen ser Minecraft Dungeons sjarmerende og bakoverblikkende ut.
Strapped til ryggen min ved siden av Hammer of Gravity er en Scatter Crossbow. Bygget for å skyte av tre prosjektiler på en gang, gjør det tilfredsstillende twang av en ødelagt harpe. Takket være en underlig fortryllelse blir pilene større når de flyr gjennom lufta – og blir chunky harpuner når de dunker inn i murene til Erke-illageren.’s selskapslokaler. Den’Det har vært veldig moro, men etter det 300. skuddet, jeg’m sliten av det.
Der’er ikke noe galt med litt nostalgi, men selv etter den tid jeg’d vendte nedover bue-illageren i tårnet hans – ikke mer enn en håndfull timer etter start – jeg var allerede syk av Redstone Golem-minisjefer, og Dungeons så ut til å ha brukt de lånte ideene sine. I likhet med Diablo er dette et spill designet for flere gjennomspill for økende vanskeligheter, men få spillere vil føle seg tvunget til å gå tilbake til en søm som’alt tørket ut etter en dag’s leting.
Versjon testet: PC med kontroller. En gjennomgangskopi ble levert av Microsoft.