Noen spill er i en grusom vri av utviklingsskjebnen, født janky, mens andre, vel, de velge jankiness. Denne senere betingelsen gjelder for Mount & Blade-spillene: like sant for Bannerlord som det var for forgjengerne. Og, oh my, eplet faller ikke langt fra treet. Jeg må innrømme det’Det er et par år siden jeg sjekket inn med Bannerlord, og av en eller annen grunn ventet jeg noe mer polert, og derfor redusert, sammenlignet med de originale spillene. Men det er ikke slik. Den jankiness er en faktor av den latterlige ambisjonen og omfanget av spillet, som prøver å gjøre så mye at noe av det det gjør kan føles litt undercooked. Men la ingen mennesker si at jeg ikke elsker ambisjoner. Mount & Blade 2: Bannerlord er en dristig og vakker plate av det reneste videospill, og det er vanskelig å ikke elske det.
Men hva nøyaktig er det, du gråter? Ah, vel, det’er en RPG, men ikke en RPG for malene vi nå generelt er kjent med. Mount & Blade er mer mekanistiske, mer strategiske. Du oppretter en karakter og finner deg selv dumpet inn i en verden der AI-fraksjoner er rikelig og deres bearbeiding enorm. Det er ikke for Bannerlord tradisjonen med CGI-koblede historier, og i stedet er du i utlandet i en åpen verden og gjør hva du vil. Det er oppdrag å følge, sikkert, men de er åpne for ekstreme. Bannerlord handler om friformseventyr og fraksjonsdrevne AI-kollisjoner i massiv skala.
Hjertet i spillet er et sanntidskart, der de forskjellige fraksjonene har bosetninger og festningsverk, og om hvilke enheter soldater, banditter og kjøpmenn som tar seg til rette. Som spiller kan du drive soldatgjengen din om dette sanntidsstrategikartet (tenk hovedkartet fra Total War-spillene, bare dette skjer i sanntid) og besøke lokasjoner, spore fiendens enheter, engasjere dem og så videre. Når du besøker et oppgjør, kan du delta i det via menyer, slik at du kan kjøpe eller selge varer, samt rekruttere soldater til retinjen din, eller du kan faktisk vandre rundt i bosetningen og chatte med lokalbefolkningen. For å snakke med en adelig, eller en kjøpmann, eller en kvalifisert venn, gjør du det personlig, i en ofte absurd eller buggy 3D chat-o-scene. Og det er så mange NPCer her inne. Den’s nesten som Taleworlds prøvde å befolke en faktisk verden.
Denne senere delen føles, kanskje på grunn av latterlighetens ambisjoner, litt tom. Du må finne og så ta hensyn til karakterene som faktisk har noe å gjøre for deg (du kan snarvei til dem, heldigvis), og mens jeg forstår at det å være i stand til å kjøre hesten din rundt i alle bygder på kartet er en kritisk del av Mount & Blade-malen føles den noe overflødig. Det er lite å gjøre der inne som ikke kunne ha vært en annen meny. Den’er fin, men klumpete og i utgangspunktet fluffy sammenlignet med nesten alt annet i spillet. Helvete, de lar deg gjøre en god del av romansen og gifte deg på en meny i Bannerlord, så der’det er egentlig ingen grunn til at denne biten eksisterer, annet enn at den ser fin ut og hei, der’s din fordypning.
Men det er også BATTLE. I denne delen av spillet kjører du igjen hesten din personlig (eller løper rundt til fots, hvis du’re sinnssyk) og kjemper i sanntid mot fiendene du har møtt. Kampkartene genereres basert på plasseringen på strategikartet du’har du kampen – så du’Jeg ser skogkledde elvedaler, åpne sletter, landsbyer og spredte festninger – så vel som fienden du møter. Unødvendig å si, innledende trefninger ser deg og et dusin tilfeldig bevæpnede menn slakte en gjeng med skjeggete banditter kledd i filler, men ting eskalerer snart, og før lenge slakter du (eller faktisk blir slaktet av) mye større gjenger med skjeggete banditter, noen ganger med ekte våpen eller rustning. Så senere: kjempe mot gigantiske slåttekamper med kavaleri, bueskjeder og galne riddere kledd i plate rustning. Omfanget her er skremmende. Svimlende. La meg bare gå og samle noen flere superlativer, for det er virkelig en ting.
Uansett, du spiller som leder for krigsbandet ditt, og som en slik kamp innebærer at du blander deg ut i kamp med en blanding av både din egen naturlige ferdighet med de forskjellige våpnene du har til rådighet (jeg liker en lang spyd / lanse for å rote folk fra min hest ), men også en funksjon av ferdigheten poengterer deg’har brukt på den surt kampsjefen din, så vel som plaggene han vanligvis har plyndret fra andres døde på feltet. Det kan være ubehagelig farlig, fordi du personlig kjemper, så vel som å bruke en haug med hurtigtastekommandoer for å få dine innsamlede AI-venner til å gjøre sitt beste kjemper på feltet. Dette er også en simulering, så å tenke på ting som å ta høyt grunnlag betyr faktisk noe. De fleste kamper havner på en massiv nærkamp mot slutten, men de første øyeblikkene med ladninger og skudd av raketter gjør det, som i virkelige historiske kamper, ofte hvordan ting skal spille ut. Spesielt hvis du selv tar en pil mot kneet.
Denne massive kaotiske oppskriften smitter ut i flerspiller-spillene, der enorme lag med spillere og roboter kan slakte hverandre i gårdsplassene til fine europeiske slott ganske mye på ubestemt tid. Det gjør det ikke’Det ser like imponerende ut som, si, For ære, men det’er en stor, morsom og kaotisk mega-brawl likevel. Utvalget av våpen og rustninger er History Nerd himmelen, til tross for at dette er en sammensatt historie med vagt-analogt med ekte fraksjoner fra den virkelige verden.
Ja, innstillingen er en slags ikke-fantasi, men fiktiv, eurasisk middelalder, hvor skjeggede menn stirrer voldsomt på hverandre før de hogge av seg hoder med enorme buede scimitars. (Du kan på et tidspunkt velge om du vil duellere fiendens ledere eller ikke, noe som vil forbedre omdømmet ditt hvis du gjør det, men det er nesten alltid morsommere å la mobben din rive dem i stykker.)
Fraksjonene gjør hele tiden sine egne ting på det strategiske kartet, og det ender ofte med å krysse stier med dine egne planer. Disse AI buggers kjemper kriger! Og etter nok spill ender du opp med å se hvilken fraksjon som får overtaket over kontinentet. Og hvis det’er ikke fraksjonen din, det kan være skremmende og spennende. Dette er alt også en simulering, så spill av Bannerlord spiller ut til sine egne terningkast, ikke til noen forhåndsbestemte plott. Dette alene er en grunn til å være forundret over hva Bannerlord oppnådde.
Og jeg føler meg forpliktet på dette tidspunktet til å påpeke at på grunn av en viss (muligens tilfeldig feilsøking) fluke av design, kan du spille som et lite barn.
Den slags representerer Bannerlord, for meg.
(Som en komplett side, føler jeg at de utmerkede Battle Brothers viste oss en ting eller to om hvordan disse sanntidsstrategikartene kan forbedres, selv om det ikke har Bannerlord’s troskap eller krigsstyrte omfang.)
Hva med dem? Se, det har feil og det er biter av spillet som føles underutviklet, og noen av dem vil nok være sånn for alltid, men hei, dette er en massiv ting, det’Det er fremdeles tidlig tilgang (etter åtte års utvikling!), men hvorvidt du kan overse disse for å skimte utsikten til ambisjonen utover, vil i stor grad avgjøre om du kan få alvorlig kjørelengde ut av Bannerlord. Hvis du ikke gjør det’t tankene blir i bytte for noe skikkelig kjøtt, så jeg tror du kan komme deg hit. Jeg mener, du vet hva slags spill som varmer ovnen din, ikke’t du?
Hva’mer er at Bannerlord, i likhet med forgjengerne, i det store og hele vil være åpne for modding, med kjernespillfunksjonene lastet som mods i seg selv. Den’kommer til å være et verktøysett for de visjonære, og jeg er veldig spent på å se et stort spill sette seg ut i det terrenget så bevisst i 2020.
Så skal jeg spille det, Lord Rossignol? Vel kompis, kanskje. Kjørelengden vil variere. Jeg tenker som et rent kampkamp Bannerlord ikke’Jeg kan ikke sammenligne spesielt godt med Mordhau og andre, men det er egentlig ikke bare et kampspill. Som en RPG føles det ganske ustø til det å være svakt komisk, men omfanget av hva du kan gjøre er så bredt at det’er vanskelig å ikke gå seg vill i det nesten umiddelbart. Den’det er kanskje vanskelig å se hvordan flerspilleren vil opprettholde seg selv når konkurransen er så hard. Men Bannerlord er mye mer enn disse titlene: det er et enkelt- og flerspillerspill av enormhet, med beleiringer, store slåtteslag, uendelige samtaler med sinte menn i skjegg og spisse hatter, og hele kongedømmer som banker på hverandre’s skjold. Ikke bare det, men det er en enorm reise. Du starter med noen få menn som prøver å stikke en pitchfork i øyet av lokale banditter, og ender opp med å bli kledd i skinnende rustning, ansikt til ansikt med den skinnende horden til erke-nemesis krigsherren din. Og du gjør det ikke ved å kaste deg gjennom noen smarte tresko’ ganske lineær historie, som vi har forventet av RPGs, men ved å trekke spakene i dette uønskede lommeuniverset for å lage din egen historie. Der’er noe viktig med det.
Venner, la oss konkludere. Bannerlord er et av disse spillene som er mer enn summen av delene. Ethvert individuelt parti av Mount & Blade 2 har en parallell i et annet spill som gjør det bedre. Mange deler av det føles klønete, karakteropprettelsen og -utviklingen er litt rå, og det finnes allerede bedre sverd- og spydkampkampsystemer. Men det som er her fungerer godt nok til å bære helheten. Og hva en helhet det er, og vil bli. Jeg mistenker at Bannerlord, etter nesten et tiår med utvikling, nettopp er i gang.
