Mye har skjedd siden mai 2015, ikke sant? Hopp over politikken et øyeblikk. Bowie døde. Prins borte. Noen få YouTubers sa utilgivelige ting. Nå vi’er alle fanget hjemme, ute av stand til å se familiene våre, redd for våre egne hender. Den’så ille at jeg så på Rise of Skywalker.
For de fleste har det siste halve tiåret vært en jevn nedgang – hvis du’d fortalte meg for fem år siden at det var den GODE BITEN da jeg’d har truffet deg – men for Little Guys That Could, CD Projekt Red, det’har vært en utrolig oppstigning. Et studio som alltid har laget gode spill, men aldri laget et verdensforandrende spill. Inntil det gjorde det.
Videospill er sølvforet til alt dette lockdown-ting, for meg. Den’er den beste muligheten til å spille om The Witcher 3 – et spill jeg allerede har elsket – med tid og rom til å sette pris på det. En fullstendig, omfattende revisjon er noe jeg’har vurdert et par ganger og dypet inn i et nytt spill + før jeg slapp ut etter noen timer i White Orchard. Det var alltid noe annet ute; noe nytt ute. Men nå der’er ingenting annet og ingenting nytt. Det er virkelig den beste tiden å spille et spill som dette. Ingen distraksjoner. Ingen forpliktelser. Ingen verdighet i den daglige rutinen. Hopp over dusjen. Don’t kle deg. Kløft på snacks. Bli The Witcher. Rollespill stanken og skjelven til en sump-lurer monsterjeger med mangel på menneskelige følelser og ingen sosiale ferdigheter. Vil når en NPC spytter mot deg. Det er perfekt.
Og så der’s HVOR du spiller den. Jeg spiller på PC-en, stort sett. Jeg’Vi har modifisert den slik at den ser ut som den kunne’har kommet ut i går. Jeg mener at The Witcher 3 fremdeles ser veldig pen ut, bør du vite at hvis du’tenker på å spille på en PS4 eller en Xbox One. Men PC er absolutt den beste måten å få mest mulig ut av verden som CD Projekt bygde. HD-oppgraderinger for teksturer og nyanser av farger og belysningsmodus gjør alt for å gjøre dette spillet så fantastisk. Men du kan også spille på en Switch! For fem år siden, da du fortalte meg at ting skulle bli veldig ille, hvis du’Jeg har fortalt meg da at jeg kunne spille The Witcher 3 i ti timer rett på flyet mitt fra London til Los Angeles… Det ville jeg vel’har truffet deg igjen. Det er kanskje ikke spillet’den vakreste iterasjonen, men å kunne laste ned Steam-lagringene mine og fortsette mens du er på farten er en bemerkelsesverdig bragd.
Problemet med The Witcher 3, hvis det er en, er det der’det er et relativt lite antall strålende øyeblikk du husker. Skiller seg ut. Første gang du møter keiser Charles Tywin Emhyr, faktisk Charles Dance! Den blodige baronen og hans skjebnesvangre søken etter å gjenvinne familien. The Towerful of Mice sidesøk, hvor en fyr dreper seg selv ved å kysse liket av sin døde kjæreste. Litt der du går gjennom rom og tid (jeg tror oppdraget bokstavelig talt kalles Gjennom rom og tid). Første gang du kommer til Novigrad og innser det’er en hel by på toppen av det enorme kartet du’Vi har nettopp undersøkt. Første gang du ankommer Skellige og hører den utrolige musikken, og innser det’er et helt jævlig kontinent på toppen av det andre kontinentet. I det øyeblikket du tar turen til Toussaint og, Gud, får du bildet.
Det er mange virkelig uforglemmelige biter, er det jeg’m si. Men det’er så mye mer at du glemmer. Jeg fant meg selv å gjøre det mens jeg spilte. Jeg’m gjør det nå mens jeg skriver. Stor søken etter flott søken, fantastisk historie etter fantastisk historie; så mange å huske at det hele bare smelter sammen til en i din idiot hjerne. Å spille den med hele tiden i verden, sette hele tiden inn i denne verdenen, har virkelig vært den beste måten å hevde det som mitt favorittspill gjennom tidene.
Den’s de mindre øyeblikkene jeg elsker. Jeg liker spesielt godt første gang du drar på søken med Keira Metz. Vandrende i mørket, det’er kalt. Geralt’s flørtende skinn er kanskje på sitt beste med Keira. Hun’s no Triss, og definitivt ingen Yen, men den seksuelle spenningen med Geralt er på sitt beste med Keira. Du drar inn i en forlatt alvenruin, i jakten på villjakten, bare for å finne alle slags feller, gåter og mysterier. Jeg husker jeg spilte den for første gang og tenkte faen, Skyrim er slått. Og når jeg spiller det nå, skjønner jeg at ingen åpen verdensrPG har overgått den i den forstand av utformet eventyr. Alt føles spesialbygget og aldri klippet og limt inn. Det sier mye at Fallout 4 kom ut samme år og bare aldri hadde en sjanse.
Der’s den fantastiske lille søken der du avdekker en sammensvergelse der en dvergen smed, legendarisk for sitt håndverk, faktisk ikke er så legendarisk i det hele tatt. Dette krysses av med et strålende Skellige eventyr der Geralt og hans gæliske venner jakter på en enorm kjempe på øya Undvik. Og disse kryssene føles bare så naturlige gjennomgående. Skrivingen av hver karakter er strålende. jeg kan’husker jeg noen gang har brukt noen tid i en karakterjournal i et videospill. I The Witcher 3 konsulterer jeg det regelmessig, og sjekker alltid for oppdaterte karakterlogger og kontrollerer når jeg kommer over nye mennesker. Og det er dusinvis av dem. Alle av dem er interessante. Alle av dem er forskjellige. Ingen av dem er overflødige.
En bit jeg elsket å besøke var historien om Get Junior. Junior er sannsynligvis den mest hatefulle og motbydelige karakteren i hele The Witcher 3. En god og tradisjonell kusse til å rivalisere Joffrey i Game of Thrones. Hver scene han’er inne, han’er forferdelig, men på en så grotesk fascinerende måte som du kan’t hjelper men med å se på ham. Unødvendig å si at det å ha sjansen til å myrde ham igjen var en jeg helt gledet meg over.
Jeg’Vi har alltid elsket det faktum at en av de beste oppgavelinjene – kanskje den beste oppgavelinjen – er Hearts of Stone-utvidelsen. Jeg tror det sier mye om The Witcher 3, og CD Projekt Red generelt, at et DLC-kapittel som sannsynligvis bare en håndfull spillere faktisk spilte har en av de mest kunstnerisk skrevne historiene i det hele. Alt i dette spillet er av topp kvalitet og ingenting føles taklet. Det var en av oppdragene jeg hoppet rett inn i så snart jeg kunne. Gaunter O’Dimm er bare så, så truende. Selv nå. Jeg trodde han kanskje mistet noe av den uhyggelige kanten, men det har han virkelig ikke’t. Skyv en skje inn i noen’øye? Nydelig.
Jeg snakket om Skyrim litt tidligere, og jeg tror, til slutt, at The Witcher 3 fikk meg til å innse at jeg aldri vil spille en blank-skifer RPG igjen. Videospill er på sitt beste når de er avhengige av å skrive snarere enn stille rollespill. Ja, gi spillerbyrået, men det er best å bo den fullstendige personligheten. Den’det som gjør Witcher’kontraktsoppdrag bare så uforglemmelig. Smart skriving som maskerer kjent, til og med formelmekanikk. Du overser det faktum at du’følger de samme duftstiene og løper gjennom bevegelsene fra tid til annen, fordi motivene og mysteriene alt er der, mesterlig utformet med sterk skriving og – for det meste – flott skuespill.
Noen mennesker hater kampsystemet. Jeg personlig har aldri forstått den kritikken. Visst’s litt flaily. Men jeg’har spilt Assassin’s Creed Odyssey nylig – enda et spill med sverd og monstre og noen få magiske trollformler – og for pengene mine gjør folkekontrollen mye bedre. Der’er mindre famlende rundt med kontrolleren som prøver å angripe personen du vil angripe. Etterbevegelser føles brutale. Du får den følelsen av å være en ekspert sverdmann og magiske krefter føles mer potente. Jeg liker hvordan de’fokuserer på fem unike evner som du kan oppgradere og finpusse, aldri så lett, avhengig av spillestilen din.
Og så der’s blod og vin. Ahh, Toussaint. Jeg’m spiller fortsatt gjennom spillet’den største, mest solrike utvidelsen, faktisk, og det er virkelig den vakreste perfekte sendingen for Geralt. Regis er en fantastisk siste følgesvenn å se eventyret med. Klok. En ekte venn. Der’Det er ikke noe sekund å gjette med Regis, bare en skikkelig bromance. Og selvfølgelig vil jeg ha en Witcher 4; som i sitt rette sinn ikke gjør det’t? Men hvis CD Projekt Red skulle bestemme seg for å la den ligge her, ville jeg ikke’tankene i det hele tatt. Geralt er der han skal være, slapper av i vingården sin på Corvo Bianco, jobben hans og jeg’Jeg er helt fornøyd med det. Han’er på hans lykkelige sted, og når jeg spiller The Witcher 3 jeg’m i min.