Den siste Paper Mario-utflukten kommer trolig under ild for ikke å vende tilbake til RPG-mekanikken som gjorde serien elskelig i utgangspunktet – men The Origami King er den beste utflukten på noen tid, likevel.
I sannhet, Paper Mario: The Origami King er på en måte en veldig viktig Nintendo-opplevelse. Den’er sjarmerende, flink og flott utseende – men for å være ærlig, det’alt er litt for enkelt til sitt eget beste.
Etter å ha begynt livet som en N64-oppfølger til den Square-utviklede Super Mario RPG, skrellet den originale Paper Mario av i en litt annen retning, og blandet rollespillmekanikk med mer tradisjonelle Mario-elementer. Du’Jeg løper fortsatt rundt og hopper, men med RPG-kamp og progresjon. Siden den gang har serien kontinuerlig eksperimentert med forholdet mellom rollespill-systemer og andre nyanser av Mario, men til tross for at linjen for å fjerne forblir den som er satt av den andre Paper Mario-tittelen, The Thousand-Year Door på GameCube.
Jeg må være tydelig her: Origami King er ikke et rollespill. Kampene er turbaserte, men der’s ingen erfaringspoeng eller utjevning å bli funnet. Faktisk er hvert kampmøte i spillet egentlig et lite intrikat puslespill med en nøyaktig og spesifikk best mulig løsning – men der’er en tikkende klokke som betyr i mer komplekse møter du vant’t alltid finne og utføre det i tide.
I kamp står Mario midt i arenaen med konsentriske former tegnet rundt seg; sirkulære baner, som hver kan inneholde forskjellige fiender. Jobben din er egentlig å skifte og rotere kolonnene og radene foran deg for å blande fiender i større grupper som du enkelt kan utføre et spesielt trekk på, treffer flere fiender samtidig og derfor redusere mengden smerte de’Jeg vil være i stand til å hoppe på deg når det er’deres tur. Den’er enkelt, men villedende morsomt, spesielt når du begynner å ta tak i systemet og jobber med å finne den optimale løsningen for de fleste fiendens oppsett og møter. Noen ganger kommer den løsningen kanskje ikke til deg før den’er for sent, men det’er en del av moroa – du må deretter tilpasse deg situasjonen flyttingene dine skaper.
Sjefer er litt forskjellige, men følger fortsatt den samme brede puslespillkampidéen, og det hele gir mening: med RPG-progresjonen og karakterveksten fratatt, må kamp mer aggressivt rettferdiggjøre eksistensen. I en typisk RPG sliper du svakere fiender med grunnleggende angrep for å nivåere opp for å slå sjefer og fremme historien; i The Origami King you ‘løse’ hvert lite forvirrende kampmøte for å avansere.
At’det er poenget her, virkelig – dette spillet er fantastisk tull, full av ordspill, kloke sprekker og kjenne blink på publikum. Der’det er unnvikende ‘Pixar’ kvalitet til fortellingen i hvordan det’Jeg vil være morsom for barna, men har nikker og vitser det’Jeg lander bedre på voksne med en dypere kunnskap og erfaring med Mario og venner, noe som er flott.
Pluss der’s hvordan det ser ut – Origami King er helt nydelig. Nintendo er blitt spesielt god på disse ‘ekte materiale’ spill de siste årene, og leverer seere ut som Yoshi’s Crafted World og faktisk de andre nyere Paper Mario-titlene. Dette spillet kjører med det – du kan se brettede sømmer og bølgepappkanter i verden. Der skurkene har fjernet noe av papiret, kan spillerne skimte under hvordan verdens skallet holdes sammen av ledning. Det har en virkelig håndgripelig, ekte følelse – det får deg til å ønske å hente litt tape, papir og papp og lage ditt eget lille papir Mushroom Kingdom.
Stor moro er også hatt med begrepet origami og hvordan den enkle handlingen med å brette papir blir uærlig – morderisk, til og med – når hele verden er laget av papir. Det er her The Origami King utmerker seg; den’er morsom, har mye hjerte, og kjører med sitt tema på en måte Color Splash, forrige oppføring, ikke’t. Der’er noen spesielt gode sjef møter som spiller på ideen om hvilket papir’de største fiendene ville være i en verden der den er forsiktig.
Vi må imidlertid komme tilbake til den kritikken – som på en måte føles urettferdig fordi den’er en kritikk av en kjernepilar for The Origami King’design: at dette ikke er’t et rollespill. Det du får i stedet er en ganske luftig opplevelse som presser gjennom gåter der den perfekte løsningen er tilfredsstillende, men generelt unødvendig å finne. Den’er aldri virkelig utfordrende; helserestauranter er overalt, og bekjempelsesmøter er uansett enkle nok.
Der’men en delikat balanse her. Ved å ikke være utfordrende, overgår de forbausende kampene aldri deres velkomst. Du ender opp med å spille ikke så mye for historien, men for atmosfæren – for de morsomme små spissene karakterene gjør når du redder dem fra en sammenkrøllet tilstand, for linjene som er tydelig skrevet for å få en økning av Nintendo-spillere som har vært lenge . Den’er et morsomt, muntert spill utgitt på en elendig tid – den typen ting du delvis kan slå av hjernen og kysten gjennom, bare fullt engasjerende når kamper blir litt mer utfordrende – og selv da, ikke mye.
Den enkelheten overstyres av originalitet og handlekraft, da – men jeg vet også alt for godt at noen fans av de eldre Paper Mario-spillene nok en gang vil gå bort litt skuffet. Dette er fremdeles uten tusenårsdør. Kanskje den neste utflukten kan få tilbake litt av den RPG-dybden – men uansett er dette fortsatt det beste Paper Mario-spillet på mange år.
Ansvarsfraskrivelse: En gjennomgangskopi ble levert av Nintendo.