Resident Evil 3 er et enkelt spill å forhåndsvise. Det vil sannsynligvis være et enkelt spill å gjennomgå også. Jeg har nå vært heldig nok til å ha spilt flere timer med spillet, men for å være ærlig har den praktiske ikke endret tanken min for mye, og heller ikke hvordan jeg vil anbefale det. Likte du nyinnspilling av Resident Evil 2? Vil du ha mer av det? Har du det bra med en vri mot handling? Hvis svaret på disse spørsmålene til og med eksternt ja, er dette spillet for deg.
Fjorårets nyinnspilling av Resident Evil 2 var blodig utmerket. Det satte ærlig talt baren for hva en ny forestilling og nyinnspilling av et klassisk, elskede videospill kan være. RE2 Remake er den linjen som Final Fantasy 7 Remake må fjerne når den slippes om noen uker – hvis, det vil si, den baren ikke blir hevet litt mer av Resident Evil 3.
Den gode nyheten er at glans fremdeles er til stede i denne tittelen. De to nyinnspillingene ble utviklet samtidig, og dermed den raske utgivelsen, med RE3-teamet som jobbet på de tidlige stadiene av spillet mens RE2 ble pusset opp for endelig utgivelse. De to deler mye, med mye av det som stammer fra den delte ‘RE Engine’ som har drevet hver eneste større Capcom-tittel siden Resident Evil 7. Det bringer likheter – brukergrensesnittet og kontrollene er for eksempel mer eller mindre identiske. Det visuelle er også, noe som bringer med seg all den smuss og de fantastiske fotorealistiske ansiktsskannede karakterene som gjorde at Resident Evils 7 og 2 skiller seg ut.
Hvor RE3 skiller seg er i den generelle tonen og tempoet i spillet. For å bruke en riktignok ofte overbenyttet filmanalogi, hvis RE2 er Alien eller The Teminator, så er RE3 Aliens eller Terminator 2, der skrekk gir vei til action og bombast, om enn med den slags skranglete spenning som får en lignende knute i magen til skrekk. Dette gjaldt originalen, og remaken er helt tro mot det.
La oss snakke om Nemesis. Nemesis er den definerende egenskapen til RE3 – så mye at navnet ble lagt til den originale PS1-versjonen av spillet som en undertittel. Nemesis er en hulking, uovervinnelig fiende som bare vil spore deg og drepe deg, og mye av spillets spenning kommer ikke fra lurer zombier, men fra den alltid tilstedeværende trusselen om at Nemesis hopper ned fra på høykant eller smashing gjennom en vegg for å få du.
Alt dette kan høres kjent ut for RE2-nyinnspilte spillere, da i det spillet ble rollen som ‘Tyrant’ -mutanten utvidet og tilpasset for å ligne mer på begrepet Nemesis. Til tross for glansen fra Mr. X i RE2 Remake, gjorde Capcom tydeligvis ikke helt ut sin boks med triks med den gjenoppfinnelsen, da Nemesis føles helt annerledes å møte mot. Han er sløv. Dødeligere. Det får deg til å lene deg frem i setet og spente deg opp. Han er super.
Nemesis ligner på Mr. X ved at han vil jage deg og stemple etter deg, med utmerket lyddesign som indikerer hans grove posisjon gjennom fotspor, selv om du ikke kan se ham. Han er imidlertid en utviklet mutant – et skritt over – så han er dødeligere. Dette var ærlig talt den største overraskelsen for denne Resident Evil 3 Remake-en – at Nemesis skiller seg fra RE2 Remakes forbedrede, skumlere Tyrant.
«Da vi bygde ut RE2, ikke sant, visste vi at vi skulle lage RE3 også, og det er litt overlapping med utvikling,» forklarte produsenten Peter Fabiano, RE7, 2 og 3. «Regissøren, han så hva de gjorde med Tyrant i RE2, og han likte … Hva de … ?! De er, du vet, de har tatt Tyranten og de har slags Nemesis bekreftet ham på en måte, ikke sant? For mangel på et bedre ord.
«Så han er som, ok, vel, vi må overgå det. Jeg må få Nemesis til å føle meg enda bedre. Og da er saken, du vet, det som skiller seg ut er at i loreen for å bli en Nemesis må du først være en tyrann, så injiserer du parasitten og så blir du Nemesis. ”
Resultatet er at Nemesis virkelig skiller seg fra hverandre som en større, bedre, dårligere versjon av Mr. X. Han kan nå ut med lange tentakler for å ta deg langveisfra, snuble deg eller dra deg mot ham. Han er raskere enn Tyranten, men kan også hoppe store avstander, noe som betyr at hvis du er utenfor – og RE3 har mye mer åpne bygater enn forgjengeren – kan han ganske enkelt hoppe fra vei bak deg til rett foran deg, klar til å slå ansiktet av.
Nemesis kan også bruke våpen. Min hands-on ender med at han gynget opp med en flammekaster for å jage Jill opp en bygning, og setter alt rundt i brann til taket blir til en brennende sjefkamparena. Han er ikke så morsom å møte i tilfeller som denne, der du er fanget i et videospill-stand-and-bang der du må fortsette å kjempe, men ute på gatene i Raccoon City, unnvike zombier og flykte fra Nemesis mens du vever gjennom gatene til ditt neste mål er spennende på en ny måte.
Evnen til å flykte hjulpes av en av de mest betydningsfulle tilleggene, kopiert over fra originalen – en skikkelig dodge. Det oppnås ved å trykke på en knapp mens du sikter ned kanonsikten, og Jill kan raskt andes og veve fremover for å unngå lungende zombier eller et angrep fra Nemesis. Få riktig tidspunkt for tidspunktet, og skjermen vil blinke når Jill i stedet utfører en kamprulle, nesten som når du oppnår en perfekt dodge i et rent actionspill. Det er også en langt større overflod av farer spredt over hele verden, som utsatte elektriske ledninger og fat fulle av nydelig, eksplosiv bensin som kan skytes for å forsinke Nemesis eller ta ut en gruppe zombier.
Stimuleringen som er satt av å bli forfulgt av Nemesis og tillegg som de ovenfor, er mer hektisk enn RE2, men det betyr ikke at dette er et spill som ikke tar tid å puste. Snarere er handlingen mer hektisk, men det tar også tid til andre ting. Du vil fremdeles løse gåter ved å spore her og der for å finne de viktigste elementene du trenger. Det er fortsatt gjenstander som kan savnes overalt, inkludert våpenoppgraderinger og helbredelsesartikler – og med at Nemesis jager deg, er det vanskeligere å rettferdiggjøre å ta en omkjøring for å ta tak i dem. Innstillingen er ofte mer åpen, men det er fortsatt en klaustrofobisk energi som betyr at dette er en mer behersket opplevelse enn noen av de andre mer actionfylte, zombie supleksende, buldrende stansende Resident Evil-titlene.
På et tidspunkt leder du Jill gjennom en klaustrofob labyrint mens mareritt, skvattende skapninger forfølger henne. I et annet må du løse et rudimentært puslespill for å omdirigere et Racoon City t-banetog for å gi en rømningsvei. Inne i bygninger bremser ofte tempoet: Nemesis kan ikke alltid følge deg, så det er bare deg og zombiene. Tempoet bølger mellom disse forskjellige statene, og vil igjen forhåpentligvis bety at ingen individuelle elementer i RE3 overgår velkommen i den endelige utgivelsen.
Som jeg sa, dette er et enkelt spill å forhåndsvise. Den opprinnelige Resident Evil 3 begynte som en spin-off og ble ubevisst forfremmet til et nummerert Resident Evil da Capcom skjønte at det neste spillet som opprinnelig var tenkt ikke ville være klart til å gi ut som et originalt PlayStation-spill. Som sådan var det en arbeidsmessig oppfølger – iterere og bygge videre på RE2s design og systemer, men ikke gjenoppfinne.
Basert på forhåndsvisningsbygget jeg spilte, er denne remaken omtrent den samme. Det bygger på det utmerkede arbeidet til Resident Evil 2-nyinnspilling – å skru alt opp til elleve og teste selve strukturen i spillets design ved å strekke det så langt som mulig. Resultatet vil sannsynligvis igjen bli like vellykket som det var i 1999, om ikke mer.
Alt dette etterlater også ett spørsmål som kan være det neste. Enhver nyinnspilling av RE4 må være betydelig forskjellig fra RE2 og 3, og det er fremdeles saftige løse ender fra RE7 for serien å takle i en åttende post. Kanskje får vi en eller begge tidlig neste generasjon – men foreløpig kan du være trygg på at RE3 Remake former seg til å være en perfekt avlevering til det som har vært en seriedefinerende generasjon for Resident Evil.