Jeg’m infiltrerer en forbindelse som en eldre spion bevæpnet med cloaking-teknologi og kampsport på høyt nivå. Den’er den perfekte heist… til den ikke er’t.
Som medlem av hacker-gruppen DedSec I’m prøver å rekruttere en Albion Security-gris til saken – det viser seg at en fascist tapper mentalt og de’re ønsker å mangel. Men først må jeg gjøre noe for dem.
Deres venn er syk, og NHS har blitt sløyd til det poenget’er nesten umulig å få en avtale. Dette er tross alt London etter Brexit. Hun trenger medisinene sine, og mannen min i stolen – en AI-rygg i DedSec-gjemmestedet – vet hvor vi kan finne noen.
Når jeg er der, hacker jeg en port på omkretsen og kveler ut en beskyttelse med fibertråden min. Jeg kan se varebilen med medisiner. Jeg kryper opp og hopper inn og bruker hackingapparatet mitt for å åpne en liten dør – en ikke bygd for varebiler – før jeg presser den gjennom i omvendt retning mens kuler piper av karosseriet. En proff.
Jeg snurrer kjøretøyet rundt, stiller opp med rømningsveien min gjennom London’s gater, så akselererer jeg fremover, vender litt til venstre, treffer et eksplosiv og går opp i en flammeball. En idiot.
Heldigvis er DedSec ikke’t en person – det’er en gruppe, en idé. Det er flere rekrutter som venter tilbake på basen mens spionen min leges på det (antagelig private) sykehuset – en prosess jeg kunne satt fart på hvis jeg hadde giddet å rekruttere en lege. I stedet har jeg Barbara.
“Ingenting en shag og en halvliter vant’t ordne opp,” Barbara sier, og forsøker å dra nytte av spionen vår over kommusjoner mens hun slikker sårene sine. Så hacker jeg døra igjen, denne gangen som Barbara – en selvbevisst fotballhooligan – og jeg sniker meg opp bak en mann før jeg banket ham i ryggen. “Fackin ‘vet det.”
Watch Dogs Legion kaster heltehistoriene fra de forrige spillene til side og erstatter dem med noe som passer for vår tid: en bevegelse. Denne endringen siver inn i alt, og skaper noe mer friform, mer uforutsigbar – en endeløs anekdotegenerator.
I tidligere Watch Dogs-spill ville den anekdoten av meg handlet om at jeg skulle dø og laste et sjekkpunkt uten konsekvens. Legion har til hensikt å gjøre enda svikt interessant, noe som er spillregissør Clint Hocking også utforsket i Far Cry 2. Ja, det’er fremdeles et åpent verdensspill der du hopper mellom sikkerhetskameraer og fjernkontroll-droner, men muligheten til å rekruttere og spille som nesten hvem som helst i byen gjør at det føles ulikt noe jeg’har noen gang spilt.
Dystopian London (ellers kjent som vanlig London lol) er fylt med mennesker som lever sine liv. Hver NPC i spillet har sin egen timeplan, som du kan se ved å holde L1 og hacking deres telefon. Forferdelig Google Maps, hvordan vet du når jeg spiser? Hvordan vet du! Det får deg til å føle deg voyeuristisk, og det gjør at du bare går rundt og ser mennesker morsomme.
DedSec’skjulestedet er surret bort under en Cockney-boozer i nærheten av Big Ben. Det første jeg gjør når jeg kommer inn er å skanne lånetakerne. Man spiller dart til kl. En annen chatter med kusinen. Bartender venter på å være ferdig med arbeidet.
Så der’s deres egenskaper. Den gireren har flatulens – ikke bra for stealth-oppdrag. En annen er en shopaholic som kan ha på seg forskjellige klær hver gang du bytter til dem. En bygningsarbeider som har en frekk pause, kan snike seg opp stillas uten at noen slår et øye. Så der’er en bokser i hjørnet, som tar mindre skade fra nærkamp streiker på grunn av tannkjøttet, men på nedsiden’er berømt, så folk kjenner ham igjen.
Utenfor krasjer jeg i noen’s bil. Når de kommer ut, skanner jeg dem, og telefonen min forteller meg at de er på vei for å sørge over en kjære. Vandrende i gatene i nærheten, skanner jeg en annen tilfeldig NPC, og det viser seg at han er mannen til en av mine andre DedSec-operativer. Verden føles levende på en måte som’er unik for dette spillet.
Nå er det tydeligvis grenser her. Du vil se noen mennesker med de samme egenskapene som noen andre, og det er helt klart noen arketyper. Men fra de tre timene jeg spilte, kunne jeg ikke’t får nok av bare folk som ser på, og jeg’Jeg har allerede mullet over hva slags team jeg’d liker å lage når den slipper. Jada, jeg’Jeg har en advokat, så mine operatører har kortere fengsel. Kan være en god ide å rekruttere en politimann også, selv om det får meg til å føle meg skitten. Kanskje jeg’Jeg får noen andre som kan øke virksomheten min, så jeg har mer valuta. Oh shit, jeg trenger absolutt en Barbara.
Når jeg ikke skannet NPC-er, undret jeg meg over Ubisoft’s rekreasjon av London. Den’er ikke i skala, men Watch Dogs Legion fanger England perfekt’hovedstad – ikke bare landemerker, men gatene, folket, lydene. Den’er nær det nivået Rockstar fikk med sin faksimile av Los Angeles i GTA 5 – en parodi på London sett fra utviklere på utsiden.
Den’er en representasjon av London hvor du kan passere en suvenirbod som selger Union Jack T-skjorter mens en stereo sprenger det’s Kommer hjem. Der en forbipasserende vil rope, “Du ser ut som du sparker valper for å leve, du raser, absolutt stikk av en person,” unprompted. Hvor der’s maskerte demonstranter som holder opp skilt som lyder: “Private militære kasser.” Der alle bruker ordet “twat”.
Du kan til og med se det i Albion (det private militærfirmaet som politiserer vår hovedstad med dødsstraff); Albion er et alternativt navn for Storbritannia som bokstavelig talt betyr “Øyen”. Den lille øya med sin jingoistiske nasjonale stolthet, stahet og sin kjærlighet til smaken av støvel. En samling nasjoner med samme ånd som din korte kamerat som drar ut på en lørdag, drikker for mange Stellas og tror han kan ta på seg den enorme hopperen. Du vet, at kamerat.
På nyhetene snakker reportere om hvor godt det går med økonomien når folk dør i gatene. Kriminalitetsnivået er nede, så hva er noen få ekstra organer? Oh, og se opp for falske nyheter. De opptøyene som jeg nevnte tidligere, ikke’t eksisterer, forresten – nyhetsmannen sa det. Spiller jeg det, kunne jeg knapt tro at dette er et spill laget av Ubisoft – utgiveren beryktet for å være igjen “apolitiske”. Det er absolutt ikke’t rister bort fra å holde opp et speil til vår egen oppsprukkede virkelighet: den uendelige dritt-sandwich som er 2020.
Hvis latter virkelig er den beste medisinen, er Watch Dogs Legion kanskje bare billetten til når vi faktisk krasjer ut av EU og kan’t få en avtale med en ekte lege. Det tilbyr litt katarsis ved å gi oss et byrå i en verden der alle kan komme sammen, for å kjempe for våre friheter, uansett bakgrunn eller luktige kroppsfunksjoner. jeg kan’t vente med å få en grisemaske og få ned mannen mens den virkelige verden brenner rundt meg når Watch Dogs Legion løslater.