Metall: Hellsinger er en rytmeskytter der du dreper til en tromme. Den’er tung.
En sammensmelting av førstepersonsskytter og rytmeaksjon i takt, du lader gjennom helvetes porter med et sverd og en hodeskalle, og pumper sistnevnte til basen av trommelen, bygger opp din score-multiplikator og din spesielle.
Fortsett å holde tiden med skudd, skiver og drep, og multiplikatoren din stiger – og det samme gjør lydsporet. Fra en enkel beat og kriblende gitar til tunge riff og dundrende trommer – til slutt å treffe helt skrikende vokal når du endelig slår den maksimale multiplikatoren. Lydsporet deg’lytter til bygger seg opp mens du dreper, men slipper for mange takter og det’ll vind ned igjen. Når det hele begynner å sparke og metallet blomstrer, hjelper musikken til å komme inn i et spor med drep, en chugging-oppmuntring av rock.
Den’s berusende når du’er i øyeblikket, og skurrer når du slipper konsentrasjonen eller går glipp av en takt. Den’Det er overraskende vanskelig å gjøre alle de vanlige trekkene du har’d forventer av en førstepersonsskytter – bevege deg raskt rundt på en arena, unnvike, ta fly, slå, skyte, drepe – mens du holder deg i takt med takten. Du’lær deg en ny ferdighet på toppen av alt dette, og du må tidlig akseptere det du kan’t fortsette å slå hele tiden og spill det på din måte. Den’liker ikke Guitar Hero i den forstand. Du’Jeg må improvisere rundt lydsporet hvis du vil rydde gytende fiender og holde deg i live. Med praksis fungerer det, men der’s lite pusterom.
At’s sannsynligvis en design beslutning – der’det er ingenting som er subtilt om en musikalsk sjanger som kler seg i lik maling, skinn og pigger, og ingenting subtilt om et skytespill der du hacker helveteens innbyggere. Du vant’t se Slayer lene seg midt på spillejobben for et raskt glass melk og se deg rundt på stadion, og du gjør det ikke’t får den luksusen heller. Der’er en historie når du tar på deg rollen som Den ukjente og jakter på den røde dommeren i en historie om hevn, men vi’er ikke her for det. Vi’er her for å drepe med en givende maktakkord. Jeg’d kaster opp hornene, men jeg ikke’t vil miste multiplikatoren min.
Innstillingen er kjent – den’s Doom, i utgangspunktet. At’er ingenting å skamme seg over når du’blir påvirket av en av de sanne opphavsmennene og storhetene. Utvikler The Outsiders ser ut til å gå utover de klassiske skildringene av ild og flammer, og vri formen til helvete med bybilder og snø, men du vant virkelig’t får mye tid til å ta det i når Soilwork’s Björn Strid skriker inn lugholene dine.
Lydsporet er et stort trekk, tydeligvis, og ved siden av Soilwork you’Jeg hører vokalen til Trivium’s Matt Heafy, Mikael Stanne fra Dark Tranquility, Alissa White-Gluz fra Arch Enemy, og mer som skal kunngjøres. Der’Det er ingen lisensiert musikk her – det’er alt skapt av The Outsiders-teamet med den kjente vokalen lagt på toppen. Musikken er designet for primært spill, og blir gitt samme oppmerksomhet på detaljer som nivå- eller karakterdesign. Dynamiske lydspor på actionspill som øker intensiteten etter hvert som flere fiender oversvømmer rommet, er vanlig, men Hellsinger’s lydspor er en direkte respons på hvor godt du’spiller av og oppmuntrer lydhjelp samtidig. Du kan bli omringet av de mest dødelige demonene i helvete, men hvis du ikke har det’Jeg har pumpet for å slå deg’dreper igjen for det som høres ut som en myk stein, og den ain’t kult. Etter at Bethesda famlet lydsporet for Doom Eternal tidligere i år, høres Hellsinger ut som det’er din sjanse til å virkelig bli skitten og skitten i gropen.
Outsiders ledes av David Goldfarb, tidligere spilldirektør på Payday 2, hoveddesigner på Battlefield 3 og Battlefield: Bad Company 2. Skytters stamtavlen er på plass og der’er en tydelig kjærlighet og respekt for musikken. Mindre enn 12 måneder gammel, Metal: Hellsinger er et lidenskapsprosjekt som forhåpentligvis kan nå et bredere publikum utenfor sin målrettede nisje.
