Dette kan virke åpenbart, men filmer må virkelig være det Om noe. Dette har ofte vært hinderet som har fått mange videospillfilmer til å bli plantet. Tenk tilbake på de forferdelige Hitman-filmene – de handler om ingenting. Hitman-spillfranchisen er heller ikke, men forskjellen er geniale sandkassens nivåer og intrikate spillsystemer er med på å maskere det faktum at 47, etter design, er en blank karakter. Forsøk på å gi ham noe å bry seg om har alltid vært mislykket.
Eller vurder 2018’s Tomb Raider. En film som faktisk tematisk handler om noe – Lara Croft overvinner tapet av faren og plukket opp arven, en ganske typisk filmheltreise. Men problemet er at dette temaet og hennes oppgang ikke virkelig er tjent, noe som gir surre resten av filmen. Filmens produsenter fant en flott ny Lara Croft, men de fant aldri hjertet i filmen for å rettferdiggjøre hennes actionfylte tilværelse.
Hvis Sonic the Hedgehog får noe riktig, er det sånn som i fjor Detektiv Pikachu, det er en relativt enkel historie om kinoer og stifter, godt fortalt. Detektiv Pikachu handlet om forsoning av far og sønn, mens Sonic handler om at et ensomt lite barn finner venner og familie. Det er respekt og smart om hvordan den bruker Sonic-egenskapen, men dette ville være en perfekt brukbar historie hvis alt ble fjernet. På dette nivået fungerer det absolutt.
Sonic er på ingen måte et filmisk mesterverk, men trenger heller ikke å være det. Det er en solid liten barnefilm som treffer alle de rette notene. Det er morsomt på steder, klønete på steder, hjartet oftere enn du skulle tro, og inneholder selvfølgelig noen få av de nødvendige action-settene for å få blodet til å pumpe. Det er perfekt kompetent, relativt trygt og ved tallene, men det viktigste er at det er morsomt.
Jeg så Sonic-filmen i et rom som stort sett fanget sin demografiske perfekt. Det var enorme grupper av barn akkompagnert av foreldre. Det var noen få par eller grupper av unge voksne – de barnløse som likevel er i en bestemt alder som Segas pinnsvin vil ha en spesiell betydning. Det fikk latter fra barna og glede av glede fra eldre fans ved dyptgående referanser. Noen få rader foran meg spådde en pjusk gutt som andpusten hva som skulle skje videre, hvisket det til moren, vidøyet. Du ser? Det fungerer.
Fra videospillkunnskapsperspektivet, spesielt de gamle nok til å huske Mega Drive, er filmen nysgjerrig. Da Sonic ble designet i Japan, var han en lykkelig lykkelig ung gutt. For den vestlige utgivelsen ble han gjort kjøligere og også litt grusomere – tegnet for den amerikanske boksekunsten med skarpere pigger, en mer furet panne og en skjærende smirk. Dette passet markedsføringen av tiden som malte Nintendo som det myke, familiesikre alternativet og Sega som bad-ass spillprodusent for kule barn. Da Sonic tok fart i vest, ville den amerikanske versjonen generelt bli standardversjonen av Sonic gjennom årene, men versjonen i filmen er langt nærmere den opprinnelige japanske hensikten bak karakteren.
Som sagt er det en film om et lite barn som prøver å finne venner og familie. Han slags funn både i Tom Wachowski (James Marsden), en lensmann i en liten by som heter Green Hills. Etter en kort tilbakeblikk av Sonic på hjemmeplaneten hans med nydelige spillnøyaktige sjakkbrett-bakker og sega-blå himmel, finner vi Sonic som gjemmer seg på Jorden, etter å ha flyktet fra hjemmeplaneten etter å ha blitt målrettet på grunn av superhastighetskreftene. Tom ender opp Sonics eneste allierte når det samme skjer på jorden, med den amerikanske regjeringen som setter den sinnssyke ennå geniale forskeren Dr. Ivo Robotnik (Jim Carrey) på halen..
Jim Carrey’s performance som Robotnik er en show-stealer, men Ben Schwartz ‘tur som Sonic er hjertet i filmen.
Det som er ganske overraskende er hvordan Sonic (uttrykt av Ben Schwartz) får tid til å puste som en legitim karakter. De første tjue minuttene er ham på egen hånd, sprudlende og spennende som et før-tenåringsbarn burde være, men også hele tiden i strid med og opprørt av ensomheten. Sonic spiller baseball med seg selv, bruker superhastigheten til å fylle ut hver rolle på banen, og han er ekstatisk – men så vender han seg til de tomme tribunene på jakt etter jubel og det lille hjertet hans går i stykker. Forbløffende, med tanke på at Sonic-designet måtte omarbeides etter et katastrofalt første forsøk som vist i den originale traileren, fungerer disse øyeblikkene; Schwartz gir en ypperlig forestilling og CG-mannequin er effektivt emosjonell, og når han må samhandle med CG-skapningen gjør Marsden beundringsverdig.
Carrey er også utmerket. Å gifte seg på et nittitallsikon med et annet er bare fornuftig, antar man, men han har helt klart en blast som Robotnik. Både Robotnik og Sonic starter med elementer av karakterene deres slik vi kjenner dem intakte, men bringer også gradvis sammen andre manglende elementer. Etter hvert får Sonic sine ikoniske røde joggesko og vokser til den selvsikre, snarky holdningen han er kjent for. Robotnik bytter også til slutt en glatt, dårlig fyr frakk for en ‘flydrakt’ som mer ligner den typen utseende den nylige 3D-versjonen av karakteren har slitt, mens han fortsetter et raskt lysbilde til ekte galskap.
Alt dette fungerer som en opprinnelseshistorie for paret, og det har mye hjerte – noe som, som nevnt, så mange andre videospillfilmer mangler. I likhet med detektiv Pikachu, sliter imidlertid filmen andre, overraskende steder. Sonics superhastighet brukes til stor effekt for vitser, men når tiden er inne for en actionscene er det ikke noe spesielt nytt eller spennende her. Vi har sett så mange superdrevne speedster som X-Men’s Quicksilver at scenene der Sonics hastighet er representert av ham som glir rundt en tilsynelatende pauset verden ikke har den innvirkningen de tydelig var ment å.
Det er også en glipp av muligheten til å presentere Sonics overraskende rike verden som avbildet i spillene, men i sammenheng med historien valgte forfatterne av denne filmen å fortelle deg at du absolutt kan se hvorfor Sonic på jorden var det beste alternativet – og forfatterne hadde god fornuft å slippe inn et par oppfølgerkroker som lett kan føre til å utforske et mer spilllignende tak på Sonic i en fremtidig film.
Sonic er en familievennlig actionfilm med litt solid komedie. Noen kommer til å hånet det for å være for enkle, for å være altfor bøker, men det er en film for åtteåringer. Det er bra med det, omtrent som detektiv Pikachu. Hvis du tar barna dine, vil de elske det. Hvis du er en fan av Sonic, vil du sannsynligvis elske det for de små detaljene; det gjør franchisen stolt, og for mine penger er den beste tilpasningen til kildemateriellstangen Looney Tunes stil 90-talls tegneserie Adventures of Sonic the Hedgehog. Det kan ha brukt litt mer energi i actionsekvensene og litt mer kreative, flair, skjønt.
Det er til syvende og sist en videospillfilm som har et hjerte, og med det hjertet kommer en kvalitet som bukker trenden og faktisk resulterer i en videospillfilm du kanskje vil se en gang til. Vi har ennå ikke hatt vår første virkelig klassiske videospill-tilpasning, men det er to solide som er på rad nå. Er forbannelsen brutt?