Streets of Rage 4 crunches. Den’er på sitt beste når du’re kaster goons rundt skjermen, kaste rør på punkere og smøre skjeve politiet. Det føles som knapt kontrollert kaos når du spretter rundt de forsøplede gatene, rotter på flukt, skurkene som hopper ut av mumhullene i ventende knyttnever. Fiender slo betongen hardt. De går ned med et knas.
Du smeller flamboyante idioter i ansiktet, etter hverandre, og ser dem blinke ut av eksistensen. De kommer tilbake for mer. Det føles radikalt. Du leverer rettferdighet for byen med nakne kneiker og improviserte våpen. Ødelagte flasker, en hammer, en pigget baseballballtre. Den’er en punkrock, faen deg holdning til alle som kommer i veien.
Noen ganger det’er nær anarki. Byen opprører og du’er ikke den eneste som kjemper mot kriminalitet. Poliser svinger mot kjeltringer inne i en søppel politistasjon, og du avbryter begge med en flyvende støvel til ryggraden. Du smadrer opp et kunstgalleri, pommer arkademaskiner, blir skitten og skitten i kloakkene, kaster gonger ut på baksiden av et fly, headbutt på en rockekonsert. Der’er ikke noe bedre enn å ta et våpen av en skitten politimann og knuse det over hodeskallen på hevn.
Du får rumpa-sparket også, men det gjør det ikke’det betyr ikke noe fordi du fortsetter å rulle fremover, fra venstre mot høyre, mens punker hopper opp for å slå ned. Hver punch kobles sammen med en skarp sprekk. Den’lyddynamitt, en slagverk av smell og snaps akkompagnert av et elektro-lydspor fra de originale komponistene. På flere måter enn én smeller Streets of Rage 4 som en MFer.
Selvfølgelig det’er et repeterende spill. Den’er en sidescrollende takt ’em opp. Den’s 1992 igjen. De don’t gjør dem sånn lenger, utenom tilbud om retro indie-piksler, for der’er knapt et publikum for dem. Eller døde sjangeren ut. Eller folk antok bare der’er ikke noe publikum for dem. Uansett grunn, Streets of Rage 4 gjør en ypperlig jobb med å blande det gamle og det nye. Denne repetisjonen er en rytme, og den’er så lett å gli inn i den og spille sammen, det blir raskt berusende.
Den nye kunststilen er glatt og passende tegneserie. Den’er ikke redd for å bruke alle farger i Sharpie-boksen, men holder seg fortsatt til den opprinnelige paletten fra tidligere Streets of Rage-spill. Oppdateringer av karakterdesign gir en egen visuell stil. Opprøret politiet med sine glødende skjold, Diva og hennes elektriske pyton. Rumpekickeren med hendene i lommen ser nonchalant ut før han hopper for ansiktet ditt som den ondsinnede lille jævelen han er. Motorsykkelhjelmer, pigger, pisker og dagglo skinnjakker liker det’s en kinky rave. Den’er en selvsikker stil, en sassy tenåring i sin fyrste; vakker og cocky i ungdommen.
Gameplay gjør det ikke’t varierer mye mellom karakterene, men der’er velkommen replaybarhet enten du øker vanskelighetsgraden, dytter den høye poengsummen, forbedrer rangeringen din eller spiller sammen med venner. Co-op-spill løfter spesielt Streets of Rage når du sjonglerer fiender mellom hverandre og kaster kropper rundt med slapstick-forlater. Den’er veldig lett å forstå og ha det gøy, og der’er akkurat nok variasjon i angrep, kombinasjoner og spesialiteter til å holde deg sjonglere med en håndfull taktikker når all-out brutalitet krever litt finesse. Det er noen blips og niggles som pletter pakken, men ingenting som virkelig får deg til å reise deg i sinne; spesielt en karakter ser ut til å ha det enklere enn de fleste på grunn av automatisk griping. Du vil kaste et våpen ved et uhell når du mente å hente mat. Og en sjef bevæpnet med en Uzi, granater og en rakettkaster virker litt urettferdig, men ingenting av dette er noen gang uoverkommelig.
Streets of Rage 4 er en funky anachronism i 2020. Det burde ikke’t eksisterer og det burde egentlig ikke’t være så bra. Men hvem gjør det ikke’Jeg vil gjerne sitte på huk over en kylling og høre en floppy-flopp, før du kaster et sverd på en politimann, knes en motorsyklist i chuffen og faller ut av en heis. Den’er en hoot.
Lizardcube, Guard Crush og Dotemu har gjort så nøye arbeid at det nesten føles som takten ’em up er relevant igjen. Som om sjangeren aldri døde. Den’er en triumf som føles arkade perfekt i en tid der alle arkadene for lengst er bulldozert.
Versjon testet: PS4