Denne artikkelen er for folk som har spilt og avsluttet The Last of Us Part 2, samt folk som ikke har gjort det’t bryr seg om spoilere. I utgangspunktet, vi’kommer til å finne og vi’kommer til å ødelegge hver eneste en av dem.
Sam White: Nå vi’har begge faktisk fullført The Last of Us Part 2, virker det som den perfekte muligheten for oss å komme inn på [AVSLØRINGS VARSEL] den nissete gnistringen. Jeg tror mange mennesker vil være interessert i hvordan del 2 tar for seg en haug med forskjellige faktorer – både når det gjelder originalen og hvordan nye karakterer håndteres – så jeg antar at vi burde begynne i begynnelsen. Hva gjorde du av åpningen?
Kirk McKeand: Den’er interessant hvordan Naughty Dog forlot denne brødsmulesporet for å følge i trailerne, og villede spillerne litt. Jeg forventet helt at spillet skulle åpne med vinterdansen, noe dårlig som skulle skje, og at en hevnhistorie skulle gyte fra det. Men nei, det åpnes ved å direkte håndtere slutten av det første spillet: Joel dreper fireflyene og lyver for Ellie.
Den’er virkelig undervurdert – en sterk kontrast til originalenes prolog, men den forteller deg mer om Joel som karakter enn åpningen av originalen. “Jeg reddet henne,” forteller han Tommy, broren, mens kameraet kutter til opptak av korridoren, glatt med blod og døde brannkjøringer stablet opp. Hans løgn for Ellie på slutten av det første spillet var uten tvil hans største synd – utenom potensielt dommende verden – men nå har han’lyver for seg selv også. Jeg elsket det, selv om jeg tror det “spill” har et betydelig hopp i kvalitet når de menneskelige fiendene er introdusert.
SW: Ja undervurdert er riktig. Men jeg liker hvor foran det er. Du vet fra første gang at spillet kommer til å håndtere denne løgnen. Og det setter opp denne spenningen som Ellie på et tidspunkt vil finne ut av. Også hele åpningssekvensen, når du’å sykle gjennom solnedgangen, er bare fantastisk. Gustavo’s lydspor er jævlig fantastisk. Hva syntes du om måten spillet takler de neste timene? Det skjer mye. Du blir introdusert for Abby, og selvfølgelig står Joel overfor en knusende bortgang.
KM: Ja, den åpningen er vakker – forfatterskapet og det visuelle. Jeg måtte le fordi spillet er som, “trykk L1 for å galoppere”, og jeg var som, “Jeg gjør n’Jeg tror jeg vil”. Jeg ville bare suge inn det.
Abby’introduksjonen er smart. Du kontrollerer henne ganske tidlig, og du gjør det ikke’Jeg forstår motivene hennes. Hun’s med denne gruppen som føler seg som sidekarakterer, men du virkelig bånd med dem i løpet av spillet. Tidlig hater du dem alle.
Joel er tydeligvis ikke’t en god fyr, men der’er en godhet i ham og han bryr seg om Ellie. Jeg elsker at han har bok, An Idiot’s Guide to Space, på sengen hans. Han’er viet til å lære Ellie’s interesser, slik at de har noen felles grunn. Men han’er gjort utilgivelige ting. Selv utenom den siste scenen i det første spillet’er den biten der de’re bakhold av raiders i veikanten. Ellie spør hvordan han visste at det var et bakhold, og han svarer, “Jeg’har vært på begge sider.” Han’er en morder og en tortur. Hans kjærlighet til Ellie gjør det ikke’t fritar ham for sine synder. Men likevel, når han’ligger der på gulvet, beinet knust fra en hagleprengning, hår klistret av blod, føler du hva Ellie føler.
Du kan’Jeg hjelper ikke å hate disse nykommerne som gjorde dette mot ham. Forfatterne gjør en strålende jobb med å sette deg på hennes side på det tidspunktet, og det er her du må være for at de senere tingene skal få en slik innvirkning. Jeg’d vil også gjerne berøre reaksjonen på hans død som utspilte seg på sosiale medier: folk var virkelig sinte på spoilerne. De kalte det “dårlig historiefortelling”. Men det faktum at de bryr seg så mye om en fiktiv karakter’død er bare et vitnesbyrd om forfatterne på Naughty Dog. Denne utvikleren lager noen av de beste karakterene og historiene i spill. Hvis du virkelig har den forbindelsen med Joel, hvorfor tvile på forfatterne nå?
SW: Ja Joel’død var en blanding av følelser for meg. Det gjorde jeg ikke’Jeg synes virkelig synd på ham, men den scenen stresset meg ut. Hjertet mitt løp, jeg følte meg engstelig. Det skjer så raskt, så kraftig. Jeg tror mange vil forvente at denne typen handling vil ta noen timer til å bygge opp til, men det’er raskt og upålitelig og det treffer deg hardt (det treffer ham hardere lol). Jeg likte også at spillet dekker mye av den scenen til mye senere.
Det faktum Ellie kan’å høre Abby og vennene gå inn for at hun skal leve, bare for at hun så skal dra og drepe mange av dem senere, er desperat trist for meg. Jeg tror jeg har empati med Abby tidligere enn mange spillere vil. Jeg vet at en av de største bekymringene hos Naughty Dog er at kanskje noen spillere vant’t empatiske med henne. Men jeg tror at hvis spillet skulle få meg til å velge, jeg’d virkelig sliter, som er et vitnesbyrd om hvor sterk karakterbyggingen er. Jeg var definitivt mer Team Abby enn Team Ellie på slutten.
Likte du Abby fra start? Hva tenkte du om hvordan spillet er strukturert og hvordan det takler disse perspektivene?
KM: Jeg har empati med Abby’s resonnement, men ikke hennes metoder. Hun gikk for langt. Joel og Tommy reddet tross alt henne. Men selv hun vet at hun krysset en linje. Vennene hennes ser annerledes på henne etterpå. Men det’s hovedtema for historien er ikke’t it – hvor langt vil du gå for noen tilbakebetaling, og hva er du villig til å tape?
En gang jeg’d tilbrakte litt god tid med Abby, jeg foretrakk henne faktisk fremfor Ellie. Som du sier, Ellie er ganske knullet mot slutten. Hun bryr seg bare om hevn. Det er klart at noe av det blir brakt av PTSD for å se Joel drept foran seg, men hun tvinger i utgangspunktet Abby til å kjempe etter at hun allerede sparte Ellie’livet tidligere. Rett på slutten er Abby underernært og svak. Ellie har en kniv, ikke Abby’t. Abby vil bare redde venninnen, Lev, men Ellie vil kjempe. Den’er poetisk at hun kan’Jeg følger ikke, men Ellie mister alt for litt blod. Til og med to av fingrene hennes, noe som betyr at hun også mister hovedforbindelsen hun hadde til Joel – evnen til å spille den gitaren han’s polering opp for henne i åpningsscenen.
Jeg’Vi har nylig sett videoen vår som spiller originalen, og hun kom akkurat der hvor Sam blir smittet og snur seg. Før det spør han Ellie hva hun’er redd for. Først ler hun det av og sier “skorpioner”, men da er hennes mer alvorlige svar, “Jeg’m redd for å være alene. Jeg’m redd for å havne alene.” Nå Dina og J.J. er borte fra gården når hun endelig kommer hjem, hun’har mistet forbindelsen til Joel. Den’er veldig trist. Den’er mer trist enn om Ellie døde på slutten, til og med. Jeg elsker at til og med linjer som deg’Jeg har glemt det originale spillet er gjort sterkere av del 2 – Jeg synes det absolutt fortjente den distinksjonen som en del 2, i stedet for en vanlig nummerert oppfølger. Den’er en historie som spør: hva ville fallout av det originale spillet være?
SW: Å se henne miste alt er hjerteskjærende. Ellie mister sin grunn til å leve, og Abby finner henne. Jeg elsker hvordan Pearl Jam-sangen brukes som referansepunkt for Joel også. Og jeg syntes det var så ødeleggende hvordan du helt på slutten skjønner at Joel og Ellie gjorde opp. Jeg tror noen vil si at spillet har en klar avslutning og deretter fortsetter noen timer til, men det tror jeg’det er helt poenget. Ellie og Dina kommer til et sted som er for alle andre det perfekte livet, for virkeligheten de lever i. Gårdshuset er vakkert, de har fred, og de’ser etter en baby. Den’det er slutten for en normal person – men ikke for henne. Den siste strekningen i Santa Barbara skal etter min tolkning føles som et skritt for langt. Spillet får deg til å føle denne rare dissonansen mellom å forlate det idylliske stedet og gå tilbake til noe fryktelig.
Når det gjelder ledsagerne hennes, syntes jeg de var strålende. Jeg elsker Jesse – han’er en kjempeflott karakter som du innbyr deg nesten umiddelbart. Og Dina er fantastisk. Først skurret hun meg litt fordi hun’prøver tydelig å prøve å få Ellie til å tenke på henne, men på slutten var jeg forelsket i henne. Jeg trodde Shannon Woodward’ytelsen gjennom hele var utrolig; spesielt i den scenen på slutten der hun’s tigge Ellie om å bli. Hun spikret det.
Mekanisk tror jeg ledsagerne var langt bedre å kjempe sammen også. De hjalp til med å drepe infiserte mer effektivt og løste gåter, og det føltes som om du hadde en menneskelig person der sammen med deg, i stedet for bare en NPC som ventet på neste narrative takt. Apropos følgesvenner, hva syntes du om Yara og Lev?
KM: To av favorittkarakterene mine i spillet, faktisk. Du don’t vet virkelig noe om serafittene før du møter dem (annet enn at de kutter arr i ansiktene, kommuniserer i fløyter og drar folk’s tar ut). Det er klart de’er ekstremt stor, og de’Vi har snudd ordene fra en klok kvinne for å passe deres egne metoder – omtrent som noen gjør med skriftene fra virkelige religioner. Deres åpenbare transfobi er motbydelig, og det’er malt som utilgivelig, noe jeg synes er nøkkelen. Vi har faktisk en artikkel om trans-representasjonen i verkene fra en av våre strålende frilansere.
Lev – spilt av en utrolig trans-skuespiller, Ian Alexander – prøver å unnslippe denne kulten. Lev og søsteren hans, Yara, er utstøtt fordi Lev barberte hodet og begynte å identifisere seg som hann. Når du møter dem, du’blir tvunget sammen, men Abby bestemmer seg for å redde dem fra serafittene. Den’er ikke romantisk i tradisjonell forstand, men det’en slags en historie fra Romeo og Juliet, der disse menneskene fra forskjellige grupper som hater hverandre kommer sammen og innser at gruppene deres er begge tull på sine egne unike måter.
Jeg elsker også hvordan de er oppdratt med sitt eget språk, så de ikke’Jeg får noen av Abby’s slang. Når hun lærer Lev hva “kul” betyr, og Lev blir senere blandet og sier, “at’er kald”. Elsket det. Lev og Abby’Scenen på skybridge er også en av favorittene mine i spillet. Lev virker uredd – denne lille tenåringen – der Abby – denne kvinnen til en kvinne (vær suplex meg) – skyr seg. Den lille berøringen der hvis du ser ned når du er høyt oppe som Abby, forvrenger skjermen og hun begynner å riste – jeg elsker de detaljene. Og når det kommer til at Abby bytter side – eller mer som å si faen til dere begge – jeg’Jeg er glad for at det var Lev som overlevde og ikke Yara. Det føles som om Abby og Lev har en bedre dynamikk, og Lev’historien var bare begynnelsen. Som for andre karakterer, er Owen min absolutte gutt og jeg’d ta en golfklubb for ham.
SW: Den’Det er interessant at du sier at det, som jeg vet, internt var mye diskusjon om hvilken karakter av Lev og Yara som skulle dø. Opprinnelig var det Lev, men jeg tror av de samme grunnene som du sier, Neil Druckmann og Halley Gross bestemte seg for å endre det. De hadde faktisk mange argumenter om det. I den endelige versjonen, Yara’døden føles som slutten på en bue som du sier. Hun’s reddet broren fra moren deres, som’er så from til serafittene at hun angrep Lev da han kom tilbake til øya. Mens Lev nettopp har funnet ut hvem han er, og jeg tror historien er mye sterkere for den.
Owen er en annen strålende. Først irriterte han meg litt. Han kommer over som en pikk. Han’er flippant og ikke’Det virker ikke så hjerteleggende. Men så når du først kommer inn på det og finner ut hva han’er som han’er en av, om ikke mine favoritt nykommere i hele spillet. Sekvensen med akvariet er strålende. Og du får et par nydelige små tilbakeblikk til ham der, som når han’s pyntet det hele til jul. Som han’er litt av en knott som ikke prioriterer sin gravide kjæreste som tydelig sliter, men jeg antar det’er post-apokalypsen slik at de normale reglene for monogami kan være utenfor vinduet? jeg tenker det’er et godt eksempel på hvor grått hele spillet er. Folk tar bare valg og der’er aldri en følelse av at noen er gode eller dårlige, de’alle sammen bare å takle.
Jeg’Jeg er interessert i hva du har laget av settene. Dette spillet har MYE av dem. Hva gjorde du av øyeblikk som Ground Zero, eller skyskraper-sekvensen, eller tok turen til øya for å få Lev tilbake?
KM: Øya var sannsynligvis min favoritt spillsekvens i hele spillet. Det føltes litt som Metal Gear Solid, med deg som snakket gjennom gresset mens to forskjellige fraksjoner fører krig rundt deg. Det fikk verden og innsatsen til å føle seg større enn deg – som deg’re fanget i denne konflikten og prøver å komme seg ut, drepe av nødvendighet. Når det gjelder Ground Zero, tror jeg det’er et så flott konsept. Jeg var ikke’Jeg forventer ikke en bosskamp i spillet, men jeg tror det fungerer. Der’er bare den, med mindre du teller gummibåter i Ellie flashback, og det’er ikke som deg’må du skyte et glødende svakt punkt eller noe. Den’er bare denne fryktinngytende massen av kjøtt og klør, og du må bruke alt du trenger for å holde det borte. Den’er atmosfærisk som faen.
Å, jeg skjønte bare at det er en annen sjef – Ellie. Jeg kunne ikke’t tro det når du kjemper mot henne som Abby. Hun sparket rumpa mi så mange ganger. Den’s geni at du’er helt ombord på Abby-toget på dette punktet. Jeg ønsket virkelig å få Ellie til å betale for å ha drept menneskene som jeg hadde tilknytning til gjennom andre halvdel av spillet. Lojaliteten din hopper over alt og den’er ekstremt smart.
SW: Ja, for meg var sjefkampen den delen av spillet jeg ble frustrert. Jeg elsker det lange aspektet av hele sekvensen, og dro ned på sykehuset som huset den første smittede i Seattle for 25 år siden. Det var veldig skummelt, og det gjorde du ikke’Jeg vet hva du skulle finne. Innstillingen minnet meg om Alien litt, og sjefen selv var Best Of Resident Evil. Men mørket der nede irriterte meg når det gjaldt å kjempe mot sjefen. Visste du at han’heter det The Rat King? Jeg fant navnet hans i modellviseren i spillet’ekstra på hovedmenyen, som du for øvrig bør sjekke ut fordi konseptkunsten er fantastisk. Men ja, når jeg fant ut en rute for å navigere rundt og unngå sjefen, var det bra, men jeg tror det’det var den eneste gangen i hele spillet jeg aktivt hadde et øyeblikk av å ikke glede meg.
Hva angår kampen med Ellie og Abby, herregud. Det var så anspent. Først trodde jeg at du på en måte kunne takle Ellie som en hvilken som helst normal fiende, så jeg siktet på henne, og jeg fikk ansiktet mitt helt knullet av Ellie’s haglegevær. Lærte av den ganske raskt.
Vi’fortsetter litt nå, så jeg antar at vi burde snakke om hvordan du tror dette spillet samlet sett opp mot det første. Og også om du tror det’det kommer til å være den typen spill som definerer PS4 på samme måte som originalen gjorde PS3?
KM: Helt klart. jeg tenker det’er kanskje det beste spillet jeg’Jeg har spilt hele denne generasjonen. Følelsene mine var over alt. Den’s testament til forfatterne hvordan hva’det er kanskje ikke min favorittscene i hele spillet’til og med har noen av de utmerkede stealth og kampene. Joel tar Ellie til et forlatt museum for bursdagen sin, og du går rundt på utstillingen og leser dinosaurfakta. Du legger en hatt på en dinosaur og roter rundt å klatre på skjelettene. Så går du oppover og det’er en romutstilling. Joel har tatt med seg en kassettopptak av månelandingene, Ellie setter en romhjelm på, og de stropper inn i en landingsmodul mens hun lar fantasien løpe løpsk.
Den’s Ellie som vi så henne i Left Behind – en ordentlig gutt. Den’s før hun oppdager løgnen Joel fortalte og hun’er lykkelig. Den’er nydelig. Det fikk meg til å føle følelser. Det var nok det mest innflytelsesrike øyeblikket for meg, og det’er i et spill spekket med slagfulle stunder. Den’er også smart hvordan de peprer den delen med ressurser for å holde spenningen oppe. Naughty Dog tok virkelig kritikk av de åpenbare kamparenaene fra det første spillet ombord. Den’er bare et mesterverk. Jeg føler at vi bare kunne snakke om det frem og tilbake for alltid, men omtrent 90 prosent av personene som leser dette ville ha sjekket ut for flere år siden. Jeg og du er The Last of Us, blogger inn i apokalypsen.
SW: Nah kompis de’Jeg har bare lest bitene mine, det’er bra.
Men ja jeg er helt enig. jeg tenker det’er mekanisk et langt sterkere spill enn det første, definitivt det mest tilfredsstillende spillet som Naughty Dog noensinne har laget. Stealth, kamp, leting; alt strålende. Den’er også min favoritt når det gjelder struktur. Aldri sett et spill gjøre denne typen ting før, og for teamet å trekke av seg mange tilfredsstillende fortellende slag som hadde mye bagasje knyttet til seg, var bemerkelsesverdig.
Måten de håndterte Ellie på å finne ut om løgnen, føltes bare helt naturlig. Det gjorde det ikke’t føles som et stort øyeblikk som måtte skje for å glede fansen; det føltes som den slags åpenbaring en normal person kan ha. Og å introdusere Abby er modig, og jeg håper folk graver det. Den’er et unikt spill og klarte å unngå fanservice eller noen følelse av å pander til kjedelige ideer. Det kan ikke ha den sjokkerende avslutningen, men alt annet om historien sier mer om mennesker og forhold. Du vet hva jeg mener? Kirk….? Kirkkkk? KIIIRRRRRRRRRRRRK!
KM: Snakk aldri med meg igjen.