Etter utallige timer med manusleser og innspillingsøkter, Doug Cockle’jobben var i faresonen.
Stemmeskuespilleren, som var mest kjent for sin opptreden som The Witcher, Geralt of Rivia, hadde gått videre med livet etter at det originale Witcher-spillet ble utgitt og ble møtt med mild anerkjennelse. Etter hvert ble en oppfølger, The Witcher 2: Assassins of Kings, grønnbelyst av utvikleren CD Projekt. Ingen klokere, Cockle fikk en telefon fra en skuespillervenn av ham.
“Hei, jeg har akkurat prøvet på rollen som Geralt fra Rivia i The Witcher 2,” han sa. “Jeg trodde du var Geralt?”
Det samme gjorde Cockle.
“Jeg ble overrasket, men det’s underholdningsindustriens natur,” Cockle forteller meg. “Jeg kontaktet noen jeg kjente på CD Projekt og sa, ‘Se, jeg’Jeg har hørt at du kastet på The Witcher 2 og jeg’d elsker å prøve på deg hvis du’d liker jeg å’.”
Vedkommende kom da i kontakt med spillregissøren og fortalte at skuespilleren var ivrig etter å overraske rollen sin. Regissøren lyttet til noe av arbeidet hans med det første spillet og likte det de hørte, og så kom Cockle tilbake som Geralt for oppfølgeren – en av bare to originale skuespillere som overrasker rollene sine.
Cockle glir lett inn i Geralt i disse dager. På flere punkter under samtalen, senker han stemmen til den signaturen Geralt knurrer. I fiksjonen om The Witcher er det ikke å bli en av disse monster-morderne’t så enkelt. For å bli en witcher, må du først drikke en alkymisk sammensvamp kjent som Trial of the Grasses.
Sytti prosent av unge trolldomere som drikker denne giften overlever ikke, men de som gjør det får overmenneskelige reflekser, kattelignende øyne og andre umenneskelige evner. Det er bare en del av en hekser’er overveldende trening, alt sammen designet for å fjerne en person’menneskeheten, gjør dem til en kaldblodig, monster-drepende merc.
I den første Witcher er ettervirkningene av denne prosessen fremdeles veldig synlige i Geralt. Han’er forbeholdt, alltid rolig, og han ser alt logisk. Han gjør det ikke’t la følelsene hans komme i veien. Men etter hvert som serien utviklet seg og Geralt ble eldre, begynte sjelen hans – for lengst skabbet over – å reparere seg selv.
“Da vi gjorde The Witcher, var CD Projekt fast på at han absolutt ikke kunne ha noen følelser,” Cockle forteller meg. “Jeg gjorde det så godt jeg kunne, men å være skuespiller – det’det vi gjør, leker vi med følelser.
“Lambert’er en stikk”
“Det satt aldri så bra hos meg. Jeg tenkte, ‘Denne fyren har følelser, det’det er bare at jobben hans ikke gjør det’t la ham gi etter for dem’. Gjør han det, dør han. Han klemmer følelsene rett ned og holder dem i sjakk. Den’Det er sannsynligvis sant at Trial of the Grasses gjorde mye av det, men alle som’s spilte The Witcher 3 kjenner til at hekserne alle har følelsesmessige liv. Vesemir er full av følelser. Lambert… Lambert’er en stikk.”
Da det andre spillet kom, bestemte CD Projekt seg for å slappe av av reglene. For å skille seg ut, trengte dette neste spillet et hjerte som ikke var’t innkapslet i stein. Den trengte å ha mer personlighet, og den trengte å fortelle en mer personlig historie med karakterer spillerne kan forholde seg til – selv om den karakteren er et trist bro-troll med drikkeproblemer.
Witcher 2 var der CD Projekt begynte å virkelig bli lagt merke til, men utviklingen av studioet’s skriving og karakterisering var på det mest kraftige i oppgangen mellom det andre spillet og The Witcher 3. Flyttingen til en skikkelig åpen verden er det som gjorde overskriftene, men The Witcher 3 skilte seg ut fordi det føltes mer rå, mer menneskelig, og mer følelsesladet enn noen RPG som kom før den.
“Det du kan se i progresjonen fra The Witcher helt til The Witcher 3 er en progresjon i forfatterskapet, men også når det gjelder Geralt og hvor nær overflaten hans følelser er,” Cockle sier. “Jeg tror at når vi kommer til slutten av Blood and Wine, han’er nesten en annen karakter. Han’s sentimental og han’s uttrykker sin omsorg for menneskene rundt ham på en måte som han ikke gjorde’t i de tidligere spillene.”
Blood and Wine, den endelige utvidelsen for The Witcher 3, er omtrent så tåpete som tilleggene får. Geralt jobber med en kontrakt i det fjerneste landet Toussaint, og det krever denne separasjonen for å virkelig sette pris på menneskene i nærheten av ham. Han er der på et oppdrag, men han er også på nippet til å henge opp sølvbladet og pakke det hele ut for et liv i sin nyervervede vingård.
“Da vi kommer til slutten av Blood and Wine, han’er nesten en annen karakter. Han’s sentimental og han’s uttrykker sin omsorg for menneskene rundt ham på en måte som han ikke gjorde’t i de tidligere spillene.”
“En del av det er fordi han’er en karakter som’blir eldre og vet mer om seg selv, og kanskje nå har han muligheten til å føle og oppleve noe av det han ikke kunne’t da han var yngre,” Cockle muses. “jeg tenker det’s forfatterne går, ‘La’s gi ham litt mer menneskelighet’. Det ville jeg tatt opp i skrivingen. Jeg ville se det og gå, ‘Å ja!’. Så jeg’d ta det et skritt videre.
“Det var alltid tider der jeg’d gå inn for henting for å registrere linjer på nytt, og retningen ville være, ‘Ikke så mye følelser’. Så selv da jeg’d presser det noen ganger for langt for CD Projekt’liker. Men det’s hva det’det handler om – det’handler om kompromiss og finne hva’er best.”
Cockle har selv vært på en lignende reise til Geralt. Under innspilling av Geralt’s linjer, lærte han også skuespill ved Arts University, Bournemouth. Han ville ofte jobbe 60 timers uker på skolen, for så å gå på jobb i innspillingsstudioet hele helgen som roninutøver. I fjor ble det altfor mye, og han måtte ta en avgjørelse.
“Jeg begynte å føle tyngden på kroppen og sjelen min fra selve jobben, som var full av, og som fremdeles holdt profesjonell skuespill – jeg var ikke villig til å gi opp det helt,” Cockle sier. “Jeg hadde en samtale med min kone, og jeg bestemte meg for at jeg trengte å gjøre det ene eller det andre: bare å undervise, eller bare handle. Etter mye overveielse bestemte jeg meg for å legge igjen undervisningen. Jeg tenker ærlig hvis jeg’d ble med undervisningen og ga opp skuespillet, jeg ville være en mindre lykkelig person. Hvis jeg måtte gi opp skuespillet helt, tror jeg at en del av sjelen min ville dødd.” Hans egen personlige Trial of Grasses.
Hvis Geralt noen gang hengte opp sverdet hans for å slite i en vingård, kunne jeg ikke’Jeg vil aldri se ham slutte å hjelpe folk helt heller. Townsfolk ville høre historier om den legendariske heksen og bringe deres problemer til døren hans. Geralt ville skjerpe bladet, skli på kjettingposten og plystre til Roach før han satte av sted for å hjelpe dem. Den’Det er ikke noe han helt etterlater seg – han liker gull, men han får noe ut av å hjelpe mennesker også.
På samme måte har Cockle ikke’t gitt helt opp på utdanning. Den veteranaktøren jobber for tiden for å bli en Trinity College London-sensor, jobber med ungt talent og vurderer dem for den pedagogiske veldedigheten. Cockle liker å hjelpe mennesker også.
Mens Geralt ganske tydelig har vokst gjennom serien, har Cockle endret seg i takt med sitt virtuelle jeg. Å snakke med ham er nesten som å snakke med heksen – i disse dager Cockle’s stemme glir mer naturlig inn i den hvithårede krigers gnistrende knurr, uten tvil på grunn av årene han spilte rollen.
Etter hvert som livet har gått, har Cockle opplevd flere ting og forbedret seg som skuespiller, Geralt har lært mer om seg selv og sitt yrke, og forfatterne på CD Projekt lærte å injisere mer av den veksten i karakterene deres.
“Jeg liker å tro at skuespillere, når de blir eldre og gjør flere ting, utvikler et dybdenivå som de kanskje ikke gjorde’Det har jeg da de var yngre,” Cockle sier. “Den’er en del av å bli eldre og oppleve flere ting i livet. Men det tror jeg’Det er også sant med skuespill – jo mer du gjør det, jo mer forstår du hvordan din egen prosess fungerer og hvordan du personlig spiller inn i en gitt rolle.
“Jeg liker å tenke å prestere som Geralt har hjulpet meg å lære å bearbeide mine egne måter å gjøre ting bedre på.”
Hvis Geralt var ekte, ville han kanskje si det samme om Cockle.
Du kan følge Doug Cockle på Twitter.