The Witcher 3: Wild Hunt er det beste spillet jeg’har noen gang spilt. Geralt og co. har vunnet utallige utmerkelser siden lanseringen, og jeg elsker dem like mye som min faktiske familie.
Jeg elsker The Witcher 3 så mye at jeg har fargeleggingsboka, romanene, cosplaykalenderen, og vurderer å få lydbånd slik at jeg kan Witcher i badekaret.
Akkurat som Geralt’historien blir fortalt gjennom mange medier, spillet i seg selv tar en rekke former: den’er så utfordrende som den er gjennomtenkt, så fargerik som den er dyster. Den’er en fantasihistorie, men på en eller annen måte føles den dypt personlig også.
Der mange RPG-er tilbyr binære gode og onde valg, handler The Witcher 3 om gråtoner, akkurat som Geralt’s nydelig skjegg.
Geralt er en helt som er motivert av ren logikk. Han’s metodisk, tålmodig og spenstig; han kan alltid se det større bildet – gitt, han har overmenneskelige Witcher-sanser – og er villig til å gi alle en mening.
Han’er også en utenforstående, et ikke-menneske, en freak. Han eksisterer i periferien av samfunnet, bare etterlyst når folk er desperate – ellers blir han ansett som uverdig for oppmerksomhet, omsorg eller respekt.
Dette er påfallende likt det’liker å leve med mental sykdom. Spill som Hellblade eller Night in the Woods tar for seg temaer om psykose og depresjon, men jeg føler The Witcher 3 gir et mye mer avrundet og realistisk bilde av hva det’liker virkelig å leve med mental sykdom.
Akkurat som hvordan trollmenn frykter av de uutdannede, der’er et stigma knyttet til mennesker med psykiske problemer. Din stemme og ferdigheter blir ofte bare verdsatt i visse situasjoner, for eksempel for forskningsformål eller når det kommer enda et innlegg på sosiale medier om mental helse. For å toppe det, møter du absolutt fornærmelser og diskriminering Geralt gjør.
Du trenger knapt å gå ned i et Reddit svart hull for å finne sider om å bo hos noen med BPD / EUPD og hvordan “manipulerende”, “lat”, “fryktelig”, “motbydelig” vi er. Mye som Geralt, folk ser oss som freaks.
Witcher 3 tar for seg ensomheten i å leve på kanten av samfunnet på en interessant og subtil måte: Geralt vet at han er annerledes, men han aksepterer seg selv. Han har ingen harme, ingen skam for den han er. Han aksepterer at ensomheten ved å gå stien er hans å bære.
At’s ikke å si at Geralt alltid er alene lenge – han søker jevnlig komforten for kvinner, det er andre trollmenn som han kaller brødrene sine, og han har smidd vennskap med mennesker og ikke-mennesker i løpet av sin lange århundre lange eksistens. Og det er den mest nøyaktige skildringen av det virkelige liv, mental sykdom eller ikke, at jeg’har noen gang funnet i et spill – minus sverdkamp 30 år etter pensjonen. Til syvende og sist er vi alene i våre personlige sysler, og det der’det er ikke noe skammelig over det.
Witcher fremmer et budskap om selvtillit, selvrespekt og egenomsorg som gjennomsyrer gjennom hele serien; på intet tidspunkt viker Geralt seg fra sitt ansvar eller stiller spørsmål ved hans tro eller behov. Han er en utrolig forbilde som ikke har noen skam i å vise sårbarhet og omfavne mye i livet.
Enten det’s Anna’s symptomer og demens, den blodige baronen’s alkoholisme og depresjon, Syanna’forlatelse og traumer, berører spillet stadig problemer i den virkelige verden. Witcher 3 er samtidig en verden der’s stridd i krig, apati og tristhet, og en med gjenforente familier, glede og kjærlighet. De gråtonene.
Å leve med EUPD, det’det er utrolig enkelt å glemme styrkene mine, ferdighetene mine og til og med forholdene mine; frasen “føler meg tom” kastes rundt mye i kliniske diskusjoner, men det’er utrolig vanskelig å beskrive hvordan det faktisk føles. Trollkjerringene til The Witcher snakker om hvordan de bruker magien sin for å få seg til å se vakre ut fordi de ønsker å fremstå kraftigere enn de er. De trives med overlegenhet.
I boken, “Det siste ønsket”, Sapkowski skriver om hvordan Geralt kan se i Yen’øynene for at hun er en mishandlet huchback fra en fattig familie, i motsetning til det fantastiske, aristokratiske bildet hun kuraterer. Mens en avgang fra Geralt’troskinnene er en metafor for bildet vi skaper og ønsker at andre skal se, i motsetning til hva vi kan føle oss inne.
Min generasjon er spesielt flink til å skape personligheter på nettet om å være reservert, utadvendt og selvhjulpne når vi kanskje er annet enn det. Den’Det har tatt meg veldig lang tid å legge mitt virkelige jeg der ute; det vil si noen med en utrolig tørr humor som virkelig liker dataspill. Og The Witcher hjalp meg med å komme dit.
Der’er et avsnitt mot slutten av Blood & Wine som hjalp meg til å komme til slutt med hvem jeg er. Mens han deler en drink, spør Regis Geralt om han skulle gjøre alt igjen, ville han valgt å bli en Witcher? Du kan selvfølgelig si nei, men å svare ja var et utrolig selvbekreftende valg og et øyeblikk som fremdeles beveger meg når jeg gjør det.
Hvis det er’er en melding jeg kunne komme der ute, den’s dette: spill The Witcher 3. Åh, og elsk og respekter deg selv for den du er… At’er viktig, også.
Les mer: vårt store CD Projekt Red jubileumsintervju.