Noe av det beste med XCOM er hvordan det får deg til å føle et slektskap med soldatene dine. Tilfeldig genererte grynt blir med i troppen din, du gir dem nytt navn, du farger rustningen deres, og du sender dem ut på spillet’s taktiske, turbaserte oppdrag som deg’sender barnet ditt på skolen første dag. Hvis de overlever, vokser de i styrke. Hold dem fremme gjennom gradene, og de kan bli ryggraden i teamet ditt. I det minste til den fryktede dagen uunngåelig kommer og en geléholdig romvesen svekker dem inn i en vegg.
XCOM: Chimera Squad er et forsøk på å doble ned på dette. I stedet for tilfeldig genererte soldater, rekrutterer du her en gruppe med faktiske figurer, både fremmede og menneskelige, med hver sine unike evner og oppgraderingsstier. De har sine egne stemmelinjer og personligheter, de snurrer mellom oppdrag, og du begynner raskt å øremerke favorittene dine. Toppgutten min er Axiom, en muton med et gigantisk hode og et enda større humør. Han’s en haglegeværende tank som haster inn, suger opp skader og smadrer folk med ødeleggende bakkekil. Han får også av og til et gratis treff hvis han blir sint nok, som en bokser som kaster en høyre krok etter bjellen – han’er flott.
Som jeg alltid gjør med XCOM-spill, spilte jeg på Ironman-modus. Her overskriver spillet automatisk et enkelt lagringsspor, og så må du leve med dine feil. Det betyr at soldatdødsfallene er varige. Men Chimera Squad gjør en enorm feil og savner en av tingene som gjør XCOM så spesiell – der’er ingen permadeath. Faktisk der’s ingen død. Hvis en av kameratkameratene dine blir nedsatt, må du stabilisere dem ved å nå dem eller sende medisinen din’s drone. Hvis de blør ut, gjør de ikke’t utløper – du må bare starte oppdraget igjen. Det føles som om utviklerne på Firaxis var for forelsket i karakterene sine til å la dem dø. Det striper spenningskamp.
En av favoritt tingene mine med XCOM 2 er hvordan den viser troppen din etter at du har evakuert fra et oppdrag, og alle sitter bakerst på panserbåten. Soldatene som omkom blir fremhevet av kjøretøyet’er tomme seter mens dine overlevende lagkamerater sitter i stillhet. Det hamrer hjem kostnadene for operasjonene dine. Her er det ikke’t en kostnad. Du bare bras gjennom.
I stedet for dødsfall, der’er nå et nytt system der soldatene dine kan utvikle arr. Disse kampsårene skjer når de’re downed, eller noen ganger når de synker under halvparten av helsen, og arr senker statistikken. Imidlertid kan du helbrede arr i strategielaget mellom oppdrag ved å plassere soldater i trening, sette dem ut av handling for en håndfull oppdrag. Den’er i utgangspunktet ubetydelig, men eksisterer helt klart for å tvinge deg til å slutte å bruke Axiom hele tiden, selv om han’er den absolutte gutten.
En konsekvens av denne endringen er at Chimera Squad er for lett. Hvis du mislykkes i et oppdrag, kan du bare prøve det igjen til du vinner. Og siden karakterer kan det’t dør, de bare vokser i styrke. Ved halvveis, du’Jeg vil sannsynligvis ha din favoritt tropp på fire og de’Alle blir fullt utstyrt med unike våpen, alle oppgraderinger og det beste settet. Du blir for mektig. Og spillets struktur øker bare denne maktubalansen.
Sett fem år etter advent og menneskelig konflikt av XCOM 2, leder du Chimera Squad, et ragtag SWAT-lag, mens de rydder opp i gatene i City 31. Spillet starter med drapet på en ordfører, og du’har i oppgave å finne ut skyldige. For å gjøre det, må du målrette operasjonene til tre forskjellige kriminelle organisasjoner: avkommet, en gruppe psionisk drevne mennesker; Grey Phoenix, fremmede scavengers som høster farlig maskiner; og Sacred Coil, en underjordisk religiøs kult av hybrider.
Du må undersøke hver gruppe én om gangen og påta seg stadig vanskeligere oppdrag for å få dem ned. Bytt ut operasjonsbasen din fra de siste par spillene, her har du et fargekodet bykart. Målet ditt er å holde sivil uro nede ved å ta på seg oppdrag i distriktene som trenger det mest, og sjonglere andre evner i strategilaget for å få ned varmen. Den’er mye enklere og mer strømlinjeformet enn baseadministrasjonen av mainline XCOM-spill. Uansett er det endelige målet å fortsette å spikke bort hos en gjeng’s operasjoner til du finner nok informasjon til å angripe hovedmålet og bringe organisasjonen ned for godt. Når du har gjort det’går videre til neste. Og det er her hovedproblemet oppstår.
Fordi oppdragene går opp i vanskeligheter når du fortsetter gjennom en etterforskning, stopper den vanskelighetsprogresjonen død når du tar ned en leder. Du’Gå tilbake til starten igjen, ta lett oppdrag til du kommer til samme punkt med neste gjeng. Men soldatene dine beholder all sin progresjon fordi de kan’t dø, slik at du bare skyller de tidlige møtene.
At’s ikke å si det’men det er ille. Dette er fortsatt XCOM – dens strategiske, turbaserte kamper er fortsatt like morsomme som alltid. Hvis du’Jeg leter etter mer av det her’s 19 timer med det for brøkdelen av kostnadene for et komplett spill. Det kan erstatte kuttmalerier med tegneserier, og det kan være mer strømlinjeformet, men der’det er nok det’er nytt her for å gjøre det verdt å spille også. Bare det faktum at figurene dine alle har forskjellige evner, gjør at hvert møte føles friskt – i det minste til du bosetter deg i en gruppe av favorittene dine. Enten du liker å skynde deg inn, henge deg tilbake eller manipulere slagmarken og pinne folk der nede’er en blanding av soldater for hver lekestil, og du får jevnlig valgt et av tre nye teammedlemmer å legge til i rekkene dine.
På toppen av det, du’har fått bruddmodus. Siden du kontrollerer et team av SWAT, begynner hvert oppdrag i denne fasen: stabling på dører, ventilasjonsåpninger, vegger og gripepunkter før du sprenger inn for å overraske fiendene på den andre siden. Hvis du klarer å gjøre det effektivt, kan du slette fire fiender før du selv tar din første sving. Noen bruddpunkter krever spesifikke ting å bruke – eksplosive ladninger for vegger, nøkkelkort for sidedører osv. – og hver gir sine egne fordeler og ulemper. Noen dører er tettere beskyttet, men de kan gi deg bedre buffs, mens en sidedør kan markere teamet ditt ved innreise, men i utgangspunktet være en tryggere innsats. Så må du prioritere mål når du brister i, ta ned de aggressive fiendene først slik at de kan’t fyr på deg umiddelbart etter at bruddet ditt er utført.
Jeg må også gi et rop til den forbedrede fysikken – hver fiende dør på en tilfredsstillende måte, flyter ut av vinduer, bretter seg over eller vipper rekkverk. Den’er et lite preg, men det gjør at en perfekt plan kjennes så mye søtere.
Andre steder er den eneste andre endringen at Overwatch – en evne som lar deg låse et område, ta et fritt skudd på enhver fiende som beveger seg i rekkevidde – nå fungerer annerledes. I stedet for å låse et avgrenset område rundt karakteren din, må du tildele et område med en synskegle, slik at du har et mer begrenset drepefelt. Jeg liker ganske godt denne endringen fordi den betyr at du må være mer gjennomtenkt når og hvor du bruker Overwatch, som føltes litt overmannet i tidligere spill. Her fant jeg meg selv å bruke det mye mindre.
Chimera Squad er et XCOM-spill med sin egen identitet. Men ved å snekre den identiteten, ved å legge til karakterer, mister den noe av sin egen karakter. Den håper å skape en mer engasjerende historie, men historien den skaper er ikke i nærheten av like minneverdig som de vi skaper for oss selv når alt blir dritt. Likevel, XCOM: Chimera Squad er kanskje det beste verdiforslaget’har sett i videospill i lang tid. Den’Det er vel verdt den beskjedne prisen, det’Jeg vil vare deg en lang helg, og den leverer fortsatt noen av de beste turbaserte strategiene. Jeg skulle ønske det hadde vært modig nok til å la oss leve med våre feil.
Versjon testet: PC, kode levert av utgiver.